Det gamle, kjipe kvinneidealet er historie.  Thinspiration-dama fra pro-Ana-sidene er borte. Hun ble knust til knokkelstøv av vår nye heltinne: Fitnesskroppen! Det var en lett match for vårt nye, muskuløse ideal. Jenter bøyer seg ikke lenger over doskåla, de reiser seg og hever vektstanga over hodet, endelig frie. Det blir vi fortalt, og jeg skulle ønske det var sant.

 (En versjon av denne teksten har tidligere blitt publisert på NRK Ytring. Ettersom temaet har blitt aktualisert igjen poster jeg en redigert versjon her også.)

Ana «The skeleton» V.S. Fitnessdronninga

Hun er så tynn! Store øyne, høye kinnbein, flat mage, skarpe hofter. Hun er heroin chic og en skikkelig «thinspiration»! Husk at ingenting smaker så godt som tynn føles! Du kan aldri bli for tynn eller for rik. Hun er en «skinny bitch»og en supermodell, alveaktig vakker og elegant poserende på catwalken og i moteblader. Hun er den vonde samvittigheten til jenter som ligger bøyd over doskåla. Hun er Ana, din dårlige venn, hun er kraftløs, maktesløs, syk.

Og hun er helt ut.

Det er ei ny dame som gjelder nå, og hun er sterk! Bulende armer, rutete mage, «definerte» muskler i hele kroppen.  Hun er fit for fight, hun er fit på cross og tvers, hun er det nye, sunne idealet. Hun blåser av ideen om «lange slanke muskler» og at jenter ikke skal bli for bulkete. Hun trener som en mann, eter som en mann og er vår nye idealkvinne. Hun har en vilje av stål, stål i ben og armer.  Hun bestemmer over sin egen kropp, hun er dama du ikke kødder med. Strong is the new skinny!

 

Sterk er det nye tynn?

Sterk er det nye tynn! Dette mantraet messes overalt.  Det lyser imot oss fra t-skjortene til PT-er og fitnessutøvere. Media jubler og trykker ut en jevn strøm av feature-artikler om «det nye sunne idealet», samtidig som fitnessutøvere i stadig oftere har rollen som eksperter og forbilder i treningssakene. I følge media er vi vitne til en liten revolusjon:  Der jenter før maktesløst fulgte skjønnhetstyranniets vei mot spiseforstyrrelser og ødelagt selvbilde, spiser de nå fett og proteiner. De får ny selvtillit av å bli sterke og blitt kvitt spiseforstyrrelsene av å konkurrere i fitness.

Og i liker sterke kvinner: Sterke kvinner er handlende subjekter, sterke kvinner har makt.

Trening for dame har tidligere dreid seg mye om å bli tynn, altså å forbrenne kalorier, og å få «lange, slanke muskler». Jenter skal bli stramme, men og for guds skyld ikke for store.  Man trener da for å bli tynn, tenk så fælt å ende opp med tykke lår fordi du tar for nye i knebøy da!

Kjendistreneren Tracy Andersons treningsprogram er for eksempel utviklet spesielt for at kvinner skal kunne bli «en ørliten versjon av seg selv».  Hun er frekk nok til å stadig skryte av hvordan hun «empower women», altså gir oss makt. Samtidig som hun advarer kvinner mot aktiviteter som løping, som i følge henne kan gjøre damer store fordi det ikke «designer feminine muskler.»

Når «ørliten» og «mager» er idealer for kvinnekroppen og kvinner blir fortalt at de skal ligge unna sunn mat og sunn trening for å oppnå det perfekte utseendet, er det lett å bli betatt av den nye idealdama.

Som en råsterkt ridder frelser hun oss fra det syke idealet som har tatt fra oss makta og gleden over egne kropper. Nå kan kvinner få trene som menn, spise som menn og få all den moroa som det usunne skjønnhetsidealet har stjålet fra oss. Vi skal bli sterke og sunne, vi skal bli Pippi alle sammen!

Det er deilig, det føles befriende. Nytt ideal, nye spisevaner, nye treningsprogrammer, så har vi tatt makta tilbake over kroppene våre.

Jeg skulle ønske det var sant. Men underhudsfett har dessverre ikke kommet på moten igjen.

 

Sterk og tynn er det nye tynn

Supermodellen, vårt gamle ideal, trener svært lite. Men hun spiser enda mindre! Ved å sulte seg etter en spesiell oppskrift er det visstnok mulig å beholde litt underhudsfett, og sulte vekk muskelmasse. Slik ser modellene magre ut, men uten synlige muskler. De skal for all del ikke se bulkete ut!

Fitnessmodellen har en annen kropp, og det er ikke bare oljelaget og brunfargen på huden hennes som utgjør forskjellen. Det handler mer om hva hun har under huden, eller mer presis hva hun ikke har der. Selvsagt har hun mye muskler, men for få en «definert» kropp med muskelspill kreves det at man har en ekstremt lav fettprosent.

Det er ikke sant at sterk er det nye tynn, underhudsfett er ikke moderne. Sterk og tynn er det nye tynn!

 

Syk sjel i sykt legeme

Det nye kroppsidealet kan på sitt beste være fysisk mye sunnere enn catwalkens anorektiske modeller. Men psykisk sett kan det vise seg å være minst like skadelig å strekke seg etter.

For å kunne trene nok, løfte tungt nok og bygge nok muskler trengs det mat. Mat som isolert sett er sunn, som spises uten å spys opp igjen. Men som også bør veies, måles, kontrolleres og muligens proteinberikes før den inntas. Hver kalori skal utnyttes maksimalt til å bygge muskler, ikke fett. Der det før var nok å «bare» sulte seg må man nå underkaste både kropp og hode kompliserte og krevende regimer. Spiseforstyrrelser finnes i mange utgaver, og linjen mellom viljestyrke og tvangsmessig tankegang kan vise seg å være tynnere enn lårene til Kate Moss.

Den nye drømmekroppen er heller ikke nødvendigvis en sunn kropp. I hvert fall ikke om man går fra å sammenligne seg med modellene i treningsbladene og tar skrittet opp på scenen for å konkurrere i bodyfitness. I denne «sporten», (jeg vil snart forklare nødvendigheten av anførselstegnene her,) er underhudsfett like bannlyst som svulmende biceps er på catwalken. Og dette er spesielt skadelig for kvinner.

Fitness og bodybuilding har lenge vært dominert av menn. Den siste tida har imidlertid flere og flere jenter dukket opp inn i frivekstavdelingene på treningssentrene, og gir jernet i markløft under mottoet «Tren som en mann, spis som en mann, få en kropp som en gudinne!» Borte er de rosa 2-kilos manualene, jentene vil gjøre som gutta gjør for å oppnå den nye, kvinnelige idealkroppen.  Men jenter som spiser og trener som en fitnessutøvende eller bodybuildende mann kan raskt ende opp med en kropp som er syk.

 

Spis som en mann, få en kropp som ei gammal dame

Det er nemlig noen veldig viktige forskjeller på damekropper og mannekropper, og en av dem er fettprosenten. Veltrente menn kan ha en fettprosent helt ned i 6% uten at det går ut over den fysiske helsa, men kvinner lever farlig når fettprosenten kommer under 12%.

Da synker østrogennivåene, mensen forsvinner og man kan utvikle beinskjørhet, for å nevne noe. En fettprosent på rundt 20 for kvinner regnes som sunt, har du 17% er du meget slank. 12% er altså svært tynn, og det er nedre grense før olympiatoppen slår alarm for en kvinnelig idrettsutøver.

Damene som strutter og stråler i høye hæler på fitnesscenen kan ha en fettprosent helt ned i 6-8%. Selv om vi antar at mange skryter seg ned noen prosent, er de åpenbart farlig langt under den nedre grensa. På scenen kalles det «definert». En lege vil kalle det at det sykt og svært farlig.

Ei dame kan gjerne trene som en mann, men om hun spiser som en bodybuildermann risikerer hun å få en kropp som ei gammel dame: Beinskjør, syk og skadet.

 

Ikke fett å være mann heller

Menn har andre kropper, og klarer seg altså langt bedre uten underhudsfett. Det betyr ikke at fitnessgutta nødvendigvis er sunne, tvert i mot!

Det finnes mange slags spiseforstyrrelser og kroppsforstyrrelser. Begrepene ortoreksi, (syklig opptatthet av sunn ernæring,) og megareksi (syklig opptatthet av å bygge store muskler) er ikke like allment kjent som anoreksi og bulemi.

Men det er mange gutter på fitnesscenen, i frivektsavdelingene  og blant Birken-gutta som passer inn i disse kategoriene. Doping er også et stadig økende problem, og det er ikke forbeholdt ruslebiffer eller profesjonelle syklister.  Mange «vanlige» menn og unge gutter innser at det for mange er umulig å oppnå idealkroppen uten kunstige tilskudd, med potensielt livsfarlige konsekvenser.

Magerutene har sin pris, også for mannfolk.

 

Ansvarsløse fitnessmiljøer

Deler av fitnessmiljøene er altså veldig usunne steder å oppholde seg, både fysisk og psykisk. Det samme kan man si om deler av de klassiske idrettsmiljøene, og man skal selvsagt ikke fordømme hverken idrett eller fitness generelt av den grunn.

Men idrettsorganisasjonene har tatt ansvar og utviklet viktige retningslinjer og strategier for å bekjempe spiseforstyrrelser blant utøverne. Konkuranssefitnessen derimot, avfeier problemet og nekter å ta ansvar. 

Professor Jorunn Sundgot-Borgen ved NHI, som selv har gjort viktig arbeid for å bekjempe spiseforstyrrelser og fremme sunn idrett, definerer fitnessmiljøene som høyrisikomiljøer og viser til en undersøkelse hvor hele 25% av fitnessutøverne selv rapporterte at de har eller har hatt en spiseforstyrrelse. Når vi veit at langt fra alle som er syke med en spiseforstyrrelse innser det selv, er dette veldig skremmende tall.

Presse- og fitnessansvarlig i Norges kroppsbygger & fitnessforbund, Yvonne Skjellin, tror derimot «ikke det er et veldig utbredt problem» og kan videre fortelle at forbundet gjør absolutt ingen ting med problemstillingen.

I floraen av blogger og forum for fitnessutøvere er det også vanlig å forsvare seg med at den ekstremt deffa kroppen med farlig lav fettprosent selvsagt ikke skal opprettholdes hele året: «Off-season» skal man spise seg opp igjen. Dessverre er det slik at det å pendle opp og ned i vekt via ekstreme dietter er usunt i seg selv, både fysisk og psykisk.

Hvorfor skal man i det hele tatt legge opp til en farlig lav fettprosent på scenen? Hvordan kan det være nødvendig for å prestere sportslig?

Svaret ligger i konkurranseformen i seg selv: Fitness er ikke en sport!

Begrepet «sport» kan tolkes på mange måter, men uansett definisjon innebærer en sportskonkurranse at det konkurreres i en øvelse, en handling utført av utøveren. Utøveren er et aktivt handlende subjekt i konkurransen.

I fitnesskonkurranser er deltagerne objekter når de bedømmes i kategorier som muskulaturens utseende, scenepresentasjon, og skjønnhet. Deltagerne poserer på scenen, og dommerne gir kroppene deres poeng. Selv om er sportslige handlinger, (trening,) er en del av grunnlaget for å bli fitnessutøver, (og et lite innslag fysiske øvelser er en del av konkurransen i enkelte fitnessformer,) er ikke konkuranssefitness sport. Det er skjønnhetskonkurranse!

Stilt opp på høye hæler i en ørliten, glitrende  bikini, smilende til dommeren som bedømmer kroppen hennes: Er dette et sterkt, sunt og frigjort kroppsideal?

 

Funksjon følger form

Da Marit Bjørgen viste fram sine svulmende armer i en ermeløs kjole på idrettsgallaen, var det mange som kritiserte henne for å vise fram noe slikt. Selv om fitnesskroppene inntar ukebladene, er det slett ikke alle som synes damer kan få se bulkete ut.

 

Marit Bjørgens kropp er et resultat av jobben hennes: Når man jobber med å gå fryktelig fort på ski, kan man få sånne armer. Formen hennes er en flott og naturlig følge av funksjonen, og det er provoserende og diskriminerende å kritisere en kvinne for å vise fram en kropp som er et resultat av en funksjon vi alle hyller.

Men det er like ille å gjøre Bjørgens kropp til et ideal for alle oss som ikke har hennes jobb!

Fitnessidealet finnes i flere varianter av fettprosent, fra det livsfarlige til det sunne. Men det som kjennetegner dette, i motsetning til Bjørgens kropp, er at funksjonen følger formen, ikke omvendt. Man trener med et visuelt detaljfokus på musklene, arbeider målrettet med å få fram en ny magerute her, en linje mellom musklene i låre der. Man trener for utseendet, ikke for helsa.

Det nye kroppsidealet er akkurat som det gamle: Det setter ekstreme krav til kroppens utseende. Så blir funksjonsevnen så som så, ettersom hvor ekstremt utseende man går etter.

Det er sunt å trene, det er sunt å være sterk. Men fitnessidealet er ikke frigjørende! Fitnesstyrraniet er ikke mindre kuende enn skjønnhetstyrraniet.

Å strebe etter det nye kroppsidealet innebærer å skulpturere seg selv med trening, i stedet for med skalpell og silikonimplantater. 1800-tallets korsett av tøy og spiler er bytta ut med et indre korsett av muskler.

Men større muskler gir ikke mer makt i møtet med et kroppsideal som fortatt er i stor grad uoppnåelig og usunt.

 

Et treningsprogram for sjela

Kvinners treningsregimer og kroppsidealer blir som regel bli fremstilt som «frigjørende» og «empowering.» 90-tallets magre grunge-alv skulle visstnok være befriende uperfekt fordi hun så delvis narkoman ut og var bustet på håret, Tracy Anderson sier at hennes ørlille idealkunde er «empowered» fordi Tracy gir henne oppskriften på drømmekroppen, fitnessmodellen skal være et frigjørende  ideal fordi hun er sterk og gjør det gutta gjør.

Ny kropp, ny frihet.

Jeg tror det gamle mottoet «En sunn sjel i et sunt legeme» har mye for seg. Dessverre har vi glemt det der med sjela.

Når jeg vi står foran speilet etter treningsøkta er det ikke sjelene som granskes. Det er på tide å ta grep. Det finnes nok av treningsprogram for legemet.  Det er på tide å vie sjela mi litt oppmerksomhet og!

Kanskje vi skal trene på:

 

• Å trene for funksjonen, ikke kroppsformen.
• Å trene for moro skyld, ikke for selvpiningen
• Å opprettholde en sunn og trivelig prosent underhudsfett, og bære det med stolthet!