Når man debuterer, skal det være med et brak!

Det lærte jeg da jeg var tenåring, og jenteblader, opplysningskampanjer og venninner forberedte meg på min seksuelle debut. Jævlig eller himmelsk, brukt eller elsket, kvinnefrigjøring eller kjønnssykdom; det skulle bli betydningsfullt. Da jeg til slutt lot det stå til, var jeg forberedt på alt. Men ikke på det rungende antiklimakset da det ble en helt grei opplevelse.

Nå debuterer jeg igjen. Min aller første roman kommer snart ut, og redaktøren min, markedsavdelinga og forfatterkollegaer forbereder meg så godt de kan: Det vil gå greit, sier de. Jeg trenger ikke være redd for å slaktes. Jeg må være forberedt på at ingen gidder å bry seg.

 

I riktig gamle dager debuterte engelske sosietetsjenter på ball, og lykken avhang av hvem som ville danse med dem. Selv har jeg gjort alt jeg kan for å ikke bli noen veggpryd. Jeg har blogget og debattert i et bankende kjør.

Twitret som ei masekråke. Pinlig mange ganger har jeg mislyktes i å komme på trykk i Norges Ledende Kulturavis. (Dere vet hvem dere er. Men dessverre ikke hvem jeg er.) I et patetisk lavmål har jeg twitret på jambisk heksameter. (Kultureliten bet ikke på den.) Og som et siste framstøt i min enmanns PR-kampanje skriver jeg nå en tekst full av seksuelle undertoner. (Er det sexy nok for nettavisene nå?) Hvor desp er ikke det?

Jeg har grunn til å være desperat. Visstnok kjøpes debutbøker av ca. 300 mennesker. Det er færre enn de fleste har venner på Facebook! Og de anmeldes ikke. Når Tore Renberg og Dag Solstad offentlig klager på dårlige anmeldelser, har glemt hvor godt de har det! Vi debutanter kan bare drømme om å slaktes i Aftenposten eller Morgenbladet.

 

Vi har ikke krav på oppmerksomhet. Ingen har tvunget oss til å skrive, ingen er nødt til å lese. Aviser kutter kulturstoff, og bare de de viktigste bøkene og forfatterne blir igjen. OK. Det er bare ikke helt sant.

Sånn ser det ut til å fungere: For å bli noen, må du være noen. For at noen skal bry seg, må du ha brydd noen. Jeg forstår at de færreste debutanter skriver bemerkelsesverdig stor litteratur. Men er det virkelig viktigere å anmelde den 14. boka til den 3. øverste forfatteren på bestselgerlista, den som er lik de 13 tidligere? Eller å rydde førstesida for tredjeboka til «kjent-fra-…»-forfatteren som fikk slakt for sine to forrige?

 

Når jeg nå debuterer igjen, vil jeg at det skal gå alt annet enn greit. Teksten ligger naken foran dere og selv skjelver jeg som en viktoriansk brud, men jeg vil ikke skånes.
Do´nt be gentle with me, baby! Slakt meg, kritiser meg, kall meg banal eller uoriginal, gi meg terningkast jeg ikke ville tatovert på rompa engang. Les meg feil, les meg vrangt, les meg baklengs om du vil. Men les meg, noen!

En bokdebutant er klar for alt. Bare ikke for å gli greit og rolig ut i en lammende taushet. På vegne av meg selv og alle vårens debutanter: Se meg! Ta i mot meg, kast et blikk på meg. Hold meg, bare en liten stund.

Så kan vi snakke om Nesbøs siste og dele en sigarett etterpå. Ok?

 

  Hjelp en debutant -lik og del teksten!

Romanen «Stjerner over, mørke under» slippes 11.03. 

E-boka kan kjøpes her:https://ebok.no/ebok/stjerner-over-morke-under_ingebjorg-berg-holm/

 

Illustrasjoner fra «Lawren» på Flickr. (De to nederste.) CCBY2.0 og Wikipedia