Nyeste poster

Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene

Jeg ba fotografen om å få meg til å se alvorlig, men ikke sur ut på bildene. Egentlig ville jeg be ham om å knipse intellektet mitt med vidvinkellinse. Det var tid for nytt forfatterportrett.

Sjangeren «portrett av forfatteren» har sine egne konvensjoner. Som krimforfatter bør jeg visstnok følge sjangerkonvensjonene, men ærlig talt er jeg ikke særlig god til det. Bøkene mine har for mye undertekst, og bildene av meg har for store glis. Det synes særlig godt på gruppebilder fra festivaler og fester hvor forfattere henger med hverandre. Forfatter etter forfatter stirrer alvorlig og dypsindig inn i kameraet, mens jeg ser ut som om jeg er sju år og nettopp har revet gavepapiret av det kjempestore My Little Pony-slottet.

En forfatter skal ikke lide av permanent bursdagstryne, men av indre nødvendighet. (Det er en lidelse i sjelen, ikke i tarmen, som det kan se ut som på enkelte forfatterportretter.) Man skriver da ikke fordi det er gøy, man ville helst latt være. For det er så fælt, og dessuten en veldig mystisk og vanskelig prosess som vanlige mennesker ikke kan fatte. Portretter i foto og tekst bør understreke dette.

En som mestrer forfatterintervjuets mytologiseringsfaktor, er BokPods Hallgeir Opedal. I lange samtaler fordyper han seg i forfatterens metode. Han ber gjerne forfatteren beskrive en arbeidsdag, mens han kommenter med andakt. «Du står altså opp, og så spiser du ei brødskive du før du skriver? Jaha,» kan han si betydningsfullt, og lytteren forstår at dette ikke er vanlig frokost det er snakk om, men en del av den litterære prosessen.

Forleden leste jeg et intervju med en Stor Norsk Forfatter. Journalisten brukte mye plass på å beskrive hvordan forfatteren ikke tålte forstyrrelser i arbeidet, og måtte legge fra seg mobilen og arbeide i et helt spesielt rom. (For den uinnvidde til forveksling likt et kontor.) Men da kunne han faktisk skrive flere timer i strekk. Hver dag! Slitsomt var det vist og. Og som vi forstår av konteksten, kan dette ikke sammenlignbart med noe så trivielt som å gå på jobb hver dag, selv om det ikke alltid er gøy.

Selv er jeg forfatter med krim- foran. Nå vil jeg bli Forfatter. Jeg vil heves opp i Parnasset, (også kalt Den Norsk Forfatterforening.) Jeg vil at folk skal spørre meg om prosess og metode og undertekst. (Krimforfattere spør man som regel bare om drapsmetoder og killcount.) Så da fotografen var bestilt, bilde-googlet jeg fram researchmateriale for å planlegge mitt nye forfattertryne. Hvordan skulle jeg gestalte meg selv som forfatter?

At forfattere ikke bør smile bredt på bilder, visste jeg fra før. Nå fant jeg ut at portrettene videre kan deles inn i tre underkategorier.

Sjelens ubotelige ensomhet
Det å skriver er ikke noe man gjør fordi man har lyst, men fordi man ikke kan la være. (Den store nødvendigheten.) Skrivingen er et symptom på den sjelelige smerte som kryster forfatterens ansiktstrekk sammen i et uttrykk av avgrunnsdypt alvor, allerede før fotografen har rukket å si «Tenk på kulturminister Helleland.»

Tomheten
Simple muskelsammentrekninger kan aldri formidle et følelsesliv så stort at det fyller verk etter verk, så hvorfor nedlate seg? Et forfatterfjes så gåtefullt at det er berøvet for alt uttrykk, men breddfullt av ånd.

Mona Lisa
Litt mindre tungsindige forfattere kan koste på seg et mystisk, lite halvsmil som antyder et gåtefullt og spennende indre liv. «Nei, ingen ting, jeg bare kom til å tenke på noe som går rett over hodet på deg»-smilet.

 

 

 

 

 

 

 

Sjelfulle rynkepanner er forbeholdt menn, og jeg har dessuten slutta å røyke, så Sjelens ubotelige ensomhet kunne det ikke bli. Og da jeg stirret nihilistisk på meg selv i speilet, så jeg mer åndsforlatt enn åndfull ut. Bare et alternativ igjen.

Noen dager seinere satt jeg altså og nestenmilte gåtefullt så godt jeg bare kunne. Fotografen var en veldig hyggelig fyr, og fortalte en historie om den gangen han fotograferte poeten Cecilie Løveid. Så tok han opp kameraet, og jeg forsøkte å iføre meg skyggen av et smil og kikke kledelig uinteressert mot ham, utstudert naturlig. Men inni meg hørte jeg strofene fra Løveids dikt om fotograferingen:

«Jeg overdriver. Jeg vet

jeg overdriver.

Jeg vet fra før at jeg må overdrive.

Så øynene ser eller ikke ser.»

Jeg tenkte på at Løveid skrev et helt Bragepris-nominert langdikt om å bli fotografert. (Alt jeg får til, er dette her.)

Jeg forsøkte å føle meg som en forføkkingsfatter, men klarte ikke å ljuge. Er det godt nok? tenkte jeg. Er jeg god nok?

Knips.

Foto:
Karl Ove Knausgård- By Popperipopp (Own work) [CC BY 3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)%5D, via Wikimedia Commons

Ernest Hemingway-Pixabay

Meg selv-Helge Skodvin / Gjenbruk ikke tillatt

3 Comments on Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene

  1. Du ser da ut som en veritabel Mona Lisa? Bra jobba!

    Likt av 1 person

  2. zoologicalramblings // 11.08.2014, kl. 16:47 // Svar

    Blir jeg noensinne forfatter skal jeg glise fra øre til øre på portrettbildet.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: