Da Forfatterforbundet gikk inn i LO, meldte jeg meg ut. Jeg er ikke motstander av fagforeninger, men jeg er tilhenger av armlengdeprinsippet i kulturpolitikken. Og det burde gjøre det umulig for en kunstnerorganisasjon å gå inn i LO.

Armlengdeprinsippet kan kalles «kulturpolitikkens grunnlov». Det handler om at myndighetene ikke skal blande seg opp i hva slags kunst som skapes, eller hvem som skaper den. Prinsippet er grunnlaget for organiseringen av offentlig kunststøtte. På samme måte som demokratiet vårt bygger på en avstand mellom lovgivende og dømmende makt, bygger kulturpolitikken på en sunn avstand mellom det bevilgende og fordelende leddet.

Med andre ord: De som setter av offentlige midler, (som regel staten), skal ikke bestemme hvem som får midlene. I Norge er det kunstnerorganer, valgt av kunstnerne selv, som bestemmer hvem som får støtte. For «voksen»-litteraturens del er den oppgaven gitt Den norske forfatterforening (DnF) og Forfatterforbundet. DnF har sitt Litterære råd og Forfatterforbundet har en stipendkomité, som leser søknadene og bestemmer hvem som får støtte fra Statens kunstnerstipend. En god armlengdes avstand der, som skal sikre den kunstneriske autonomien.

Men armlengdeprinsippet forplikter også kunstnerorganisasjonene. Selvsagt skal kunstnerorganisasjonene drive med politikk, det er noe av det viktigste de gjør. Men tildelingsleddet må være partipolitisk uavhengig, for at armlengdeprinsippet skal ivaretas.

Da Forfatterforbundet gikk inn i LO, brøyt de med dette grunnleggende prinsippet. LO er alt annet enn partipolitisk uavhengig, med sine tette bånd og økonomiske støtte til Arbeiderpartiet. Det bevilgende leddet (Forfatterforbundet) er altså ikke lenger uavhengig.

Jeg beskylder ikke Forfatterforbundet for å dele ut stipend på politisk grunnlag. Stipendkomiteen er satt sammen av redelige og profesjonelle forfattere, som ikke ønsker å løpe politikernes ærend. Forfatterforbundet gikk ikke inn i LO for å drive arbeiderpartipolitikk, men for å drive bedre kunstnerpolitikk. Men gode intensjoner hjelper ikke, for dette er ikke liten formalfeil man bare kan overse. Nå som DnF skal diskutere sammenslåing med Forfatterforbundet, blir vi nødt til å diskutere LO. DnF bør absolutt ikke gjenta Forfatterforbundets feil her.

Norge er ikke et diktatur, og LO har neppe noen hemmelig komité for snikpåvirkning av kunsten. Det er derfor fristende å smyge seg litt rundt prinsippene, særlig når LO har så billig medlemsforsikring. Men forsøk på politisk påvirkning av kunsten, er ikke en hypotetisk tanke. De fleste kunstnere tenker nok fort på debatten rundt teaterstykket «Ways of seeing». Politikere på høyresida kritiserte både stykket, tildeling av statsstøtte til kunstnerne bak.

Men forsøk på politisk kontroll over kunsten og støttemidlene, kommer ikke bare fra høyre. I min hjemby Bergen ble det stor debatt rundt nye regler for tildeling av midler, hvor man også skulle vurdere «mangfoldsperspektiver.» Politikerne (i et byråd fra venstresida) blanda seg opp i hvem som skulle få midler, med et regelverk som også skulle vektlegge innhold og kunstnerens bakgrunn og person. (Så kom Høyre og Sp i byråd og sletta alle stipendiene, så nå spiller det tragisk nok ikke noen rolle lenger.)

Steile politiske fronter og økende forskjeller i samfunnet, gjør ikke risikoen for politisk innblanding mindre. Armlengdeprinsippet er ikke til pynt, det er festningsmuren rundt kunstnerens autonomi. Forfatterforbundet har tatt LO i hånda, LO ligger i armkroken på et av landets største og mektigste politiske partier.

Vi kan ikke legge oss ved siden av dem.