«Det handler om å avkolonialisere den svarte kuken!»

Slik åpner min novelle «Svarteper» i Strawberrys påskerim-antologi 2022. Karakteren som ytrer dette, satirisk skildra, og replikken spissformulert. Men innholdet er på ingen måte dumt.

Jeg har skrevet noen få krimnoveller i løpet av min forfatterkarriere. I motsetning til romanene mine, er disse fulle av karikaturer og overdrivelser. Først og fremst skriver jeg dem for å underholde, både meg selv og leseren. Men jeg forsøker også å skrive satire, og harselerer med fenomener i både samfunnet og krim-en jeg synes det er fristende og morsomt å kødde med. Som et slags samlende tema har jeg gitt prosjektet arbeidstittelen «Kastraksjonskrønikene», og hver novelle avsluttes med en symbolsk kastraksjon av en karakter man kan beskrive som en skikkelig kuk.

Humor og satire treffer best når den balanserer på grensen til alvor. Å pirke i og tulle med rotfesta idealer og ideer- i meg eller i andre- er for meg langt mer interessant enn å gjøre narr av det åpenbart bedritne. I alle mine noveller lar jeg derfor skurker og idioter ytre latterlige utsagn som også rommer interessante tanker.  I Svarteper går jeg langt i denne taktikken, og har lagt inn både tøysete kunstverk som også kunne ha vært gode, fjollete utsagn som nesten er dype, og kloke utsagn sagt av teite folk. Og det er altså karakteren Jamal som åpner ballet, ved å slynge ut et krav om å avkolonialisere den svarte kuken. Noe jeg er helt enig med ham i.

Vestlig kultur har nemlig gjennom århundrene utvikla et ekkelt kompleks knytta til den svarte mannens penis. Om noen skriver kukens kulturhistorie, (og det burde noen gjøre!,) må rasisme dessverre få et eget, langt kapittel.

Historiske peniskonturer

Jeg har ikke skrevet et kulturhistorisk verk om peniser, men for mange år siden skreiv jeg en tekst om pupper. I den forbindelse, for å illustrere et poeng, søkte jeg på nettet etter et bilde som kunne vise fenomenet «synlig peniskontur». (Et søk jeg ikke anbefaler noen å gjøre annet enn i svært lukkede rom.) Blant mye annet jeg ikke vil nevne, poppet den svarte, amerikanske revolusjonshelten Jean-Baptiste Belleys portrett opp på skjermen. Buksene på den tida var ikke veldig stramme, for man hadde ennå ikke funnet opp lycra.  Men i dette portrettet kan man allikevel tydelig se tydelig konturer av en tissefant, og det er ingen ting som tyder på at portrettet ble malt i et kaldt rom. «Han la den altså til høyre», tenkte jeg da jeg fant bildet, og tenkte ikke mer på det. Jeg spurte ikke meg selv om hvorfor maleren la slikt fokus på peniskonturene, eller hvordan det kunne tolkes. Og det er det det grunn til å gjøre. Men for å forstå hvorfor dette amerikanske portrettet er så velbehengt, må vi først oppsøke noen pittesmå romerske tisser.

Den edle sossiss?

For et par år siden vandra jeg rundt på museer i Roma og studerte antikke statuer, da en ting slo meg. Mange av de mannlige statuene viste guder og helter, altså maskuline idealer. Her var det godt definerte magemuskler, fyldige hårmanker, staute positurer… og ørsmå sossiser til tisser? Nå er normalspekteret for penislengde innmari bredt, men det var allikevel påfallende hvor langt ut i den mikrofalliske ytterkanten alle disse antikke heltene befant seg.  Noen statuer, som viste idrettsutøvere, hadde sågar merkelige, krøllete korketrekkere der tissen henger og slenger på en vanlige mann. Fascinert av dette merkelige fenomenet, trakk jeg fram mobilen og googla «bittesmå peniser på romerske statuer», og fant svar. Antikkens grekere syntes digre tisser, stående som dinglende, var vulgært. Satyrene, usiviliserte fabelvesener som var halvt dyr, kunne gjerne utstyres med digre stell. Barbarer tilla man digre dyrekuker. Men den siviliserte, dannede mann skulle ha en liten og veldressert sossiss. Så viktig var dette, at man bant opp penisen når man skulle drive med naken idrett.

Romernes forhold til digre ståkuker var på noen områder langt mer postitivt, noe man kan beskue både i porno-mosaikker, butikkskilt og gravstøtter i Pompeii. Men hovedsakelig ser det ut til at de inkorporerte grekernes idealer og gav sine statuer godt under gjennomsnittlig store peniser.

Små idealer

Romerriket falt, men mange av idealene levde videre. Romerne gav oss (en slags) demokratiske verdier, ingeniørkunst og moderne kloakksystemer, men også en arv av slavehold og imperialisme. Denne trakk man veksler på da slaveriet ble en viktig del av amerikansk økonomi. For å rettferdiggjøre slaveri samtidig som man kjempet for menneskerettigheter og frihet fra koloniherrene, måtte man umenneskeliggjøre de svarte. For om svarte ikke var fullverdige mennesker, men mer som dyr, kunne man forsvare å behandle dem som husdyr. Og akkurat som den bare halvt menneskelige satyren ble utstyrt med digert stell, gav man den svarte mannen en dyrisk fantasikuk. Tropen om den svarte mannens store penis, er en dypt rasistisk myte om den svarte mannens umenneskelighet. Sammen med den fulgte fordommer om ustyrlige drifter, og man hadde skapt seg en unnskyldning for å holde dette konstruerte monsteret i lenker. Hvordan skulle man ellers beskytte hvite kvinner?

Emmett Till

Emmet Louis Till var 15 år da han i 1955 dro på ferie til slektninger på landet. Der ble han torturert og myrdet av rasister. Emmet var fra Chicago, og selv om han nok hadde opplevd rasisme i storbyen, var han neppe forberedt på hvor bestialsk rasismen var på landsbygda i Missisippi. Noen vitner har fortalt at han viste fram bilder av sin «blandede» skoleklasse og skrøyt av å ha en hvit kjæreste. Det har også blitt hevda at han plystra etter den hvite dama som stod i den lokale butikken, og «gjorde tilnærmelser» til henne. Da ektemannen til butikkedama i butikken hørte om de påståtte hendelsene, tok han med seg en kamerat. Sammen dro de til huset hvor Emmet bodde, truet med pistol og forlangte å få med seg gutten som hadde snakket med kvinnen i butikken.

Vi vet ikke sikkert hva Emmet hadde sagt eller gjort, men det var ikke snakk om overgrep. Ikke engang morderne påstod det. I verste fall var det snakk om en arm rundt livet og uønskede, verbale tilnærmelser. Om Emmet prøvde seg eller ikke, spiller uansett ingen rolle. Morderne trodde Emmet var en svart gutt som var interessert i hvite jenter, og det var nok for dem. Det var grunnen til at de kidnappa Emmet Till. Deretter torturerte de ham, skøyt ham og senka ham i elva.

De to morderne ble pågrepet og tiltalt for mordet. Men etter en urettferdig rettsak, hvor blant annet vitner ble arrestert av den lokale sheriffen for å hindre dem i å vitne, ble de frikjent. På grunn av en lov som gjorde det umulig å dømme noen for en forbrytelse de har blitt frikjent for tidligere, fikk morderne nå fritt leide til å snakke. De solgte historien sin til et magasin, og i intervjuet skrøyt de av det de hadde gjort.

«Jeg liker niggere, når de kjenner sin plass», sa en av morderne. Og forklarte at om en svart mann så mye som snakket om å ha sex med en hvit kvinne, måtte han drepes. I følge ham hadde de først tenkt å «bare» banke opp Emmet, men han hadde utfordra dem mens de slo ham. Emmet skulle ha sagt at han var like god som dem, og at han hadde hatt sex med hvite damer før.

Dette er mordernes begrunnelse. Emmet hadde- i følge dem- tråd over grensa og hatt sex med, eller hatt lyst til å ha sex med, hvite kvinner. Slik hadde han demonstrert at han regna seg som like god som en hvit mann, og var i dere øyne en trussel. Et hovedmotiv for morderne var den trusselen Emmet i deres øyne utgjorde for hvite kvinner. Utelukkende fordi han var svart.

Det er viktig å huske at Emmet var 15 år, fortsatt en gutt. Men i mordernes rasistiske verdensbilde var han en mann med svart penis, og ikke et fullverdig menneske. Derfor kidnappet, torturerte og drepte to voksne menn et barn.

Da jeg slo opp på Wikipedia for å finne fram til årstallet for drapet på Emmet Till, fant jeg ei liste over lynsjinger i USA. Å skrolle nedover den er kvalmende. Ordet «afro-Amerikansk» gjentas og gjentas i rubrikken for etnisitet. Og i svært mange av mordene var motivet offerets påståtte trakassering eller voldtekt av hvite kvinner. I mange tilfeller var det falske anklager, eller en uskyldig som ble anklaget for en reell forbrytelse. I noen tilfeller var det antageligvis likeverdige kjærlighetsforhold som ble beskrevet som voldtekt. I andre tilfeller kan offeret ha vært skyldig i anklagene, uten at det rettferdiggjør mordene. Disse er bestialske, og innebar ofte tortur og at offeret ble levende brent. I flere tilfeller ble lynsjingen etterfulgt av angrep på svarte bydeler og mord på tilfeldige svarte mennesker.

USA har en lang og motbydelig tradisjon med umenneskeliggjøring av svarte, og en spesiell demonisering av den svarte mannen. Det finnes utallige eksempler på at man har behandlet svarte menn som monstere, som driftdrevne dyr som truer alle hvite kvinner. Det er et fiendebilde med røtter tilbake til satyrene, og som en del av dette har man utstyrt stereotypien med et stort, usivilisert lem.

Belley-portrettets buksebul

I denne konteksten blir det ubehagelig å studere portrettet av Jean-Baptiste Belley. Det er fullstappa av symbolikk: Den (hvite) bysten som kontrasterer Belleys hudfarge, forestiller en berømt slaverimotstander. Belleys antrekk er en uniform etter datidas mote, i frihetens farger rødt, hvitt og blått. Særlig buksene er bevisst symbolske,  dette er langbukser som tydelig tar avstand fra adelens knebukser. Den hvite fargen og den trange designen skal ha vært inspirert av antikkens idealer, og lede tankene til nakne marmorstatuer. Og midt i dette symbolladede portrettet, utpekt og understreket av Belleys håndpositur, buler bukseskrittet talende. Det er vanskelig å ikke tillegge dette grepet vekt. Var det en måte å understreke Belleys doble posisjon på, som revolusjonshelt og parlamentsmedlem på den ene sida, og tidligere slave på den andre? Myten om den store, svarte penisen lyser midt i bildet, som et tegn på datidas rasistiske holdning til også egne helter.

I rettferdighetens navn må vi ta med oss muligheten for at Belley faktisk lå i den ene ytterkanten av normalspekteret og at buksebulen er korrekt portrettert. Men det frikjenner uansett ikke maleren. For hvorfor valgte han å legge slik vekt på akkurat denne kroppsdelen, i et portrett som ellers er stilisert og skjønnmalt? Det er ikke sikkert at maleren mente å håne, han kan ha ment å skape et bilde av «den edle ville». (Noe som ikke er mindre rasistisk.) Eller han kan ha ubevisst reprodusert rasistiske stereotyper.

En giftig, rasistisk myte

Myten om den store, svarte penisen gått inn i vår kultur, nærmest i vårt kollektivt underbevisste. Vi finner den i porno, (kategorien «hvit kvinne + svarte menn» har sterkt rasistiske undertoner), i uttrykk som «once you og black, you never og back» og utallige vitser, tv-troper og lignende. Både svarte og hvite folk tror på, og gjentar myten, selv om den neppe har rot i virkeligheten. Studier på feltet skjemmes av selvrapportering av oppfattet etnisitet (hva er egentlig «etnisitet» eller «rase?») og/eller penismålinger, og kan ikke brukes til å si noe sikkert.  Å si at svarte har stor kuk, er uansett like latterlig som å si at hvite har en gjennomsnittlig stor en: Selve teorien tar utgangspunkt i den hvite kroppen som «den normale.»

Maskulinitetsidealet har endra seg siden 1700-tallet, og virilitet, seksuell appetitt og store peniser er nå sett på som attraktivt. Derfor løftes myten noen ganger fram som noe positivt, noe man kan fleipe med eller skryte av. Den er like fullt en fetisjerende, dehumaniserende forestilling

Ideen om den svarte mannens store penis er giftig og rasistisk, og det er på høyt tid at vi tar et oppgjør med den.