Frivillig og med stor glede har jeg laget meg et liv som for et skeivt blikk  kan framstå som det rene heterohelvete. Og jeg elsker det. Kan jeg  likevel være kritisk til normene jeg ikke har behov for å bryte med?

Jeg er gift med en kjekk mann, har to søte barn og et lite, hvitt hus med hage.  Jeg er passe stor, passe trent, litt mer pynta enn nødvendig men aldri for sexy kledt. Sett utenfra er det altså svært lite friksjon mellom meg og den kjønnsrollen jeg blir forventet å fylle. Og likevel er jeg altså ikke fornøyd. Jeg er lei av fastlåste ideer om «kvinnelige» og «mannlige» egenskaper, forventninger til folk basert på kjønn eller seksuell legning,  fargekodingen av småbarn, mistilliten til menns omsorgsevner og hele sulamitten.

Men å skrive offentlig om dette er balanseøvelse. Kan jeg  i det hele tatt si noe om temaet, ute at det blir patetisk sutring? Litt som om en hvit  middelklassekvinne skulle sittet i på borgerrettsmøte og klaget sin nød. «Ja, for vi har jo også litt å stri med! Ikke kan jeg danse i kirken, og aaaaaner dere hvor vondt det føles når hushjelpen ikke klarer å se meg som en venninne?»

Men jeg er ikke kjent for å holde kjeft når jeg har tanker i hodet, og dette har jeg grublet på en stund. Så jeg tar sjansen på å dele noen personlige betraktninger rundt tematikken.

 

Meg selv i et annet liv?

Hvem kunne vel ikke tenkt seg å være en annen enn seg selv en liten stund? Å kle på seg et annet liv, kjenne hvordan det oppleves. Hvordan man ville har vært om man hadde vært en annen, i en annen kropp og et annet liv.

Jeg har det i hvert fall sånn. Det er nok derfor jeg dras mot oppslukende litteratur, medrivende filmer og laiv. Jeg ønsker ikke bare å se andre menneskers liv, jeg ønsker å føle det.  For å utvide horisonten, få et glimt inn i andre virkeligheter. Forstå litt mer, ikke bare av hvem andre mennesker er, men av hvem jeg kunne har vært.

Jeg har selvsagt også lekt med tanken på transvestisme. Hvem ville jeg ha vært, hvis jeg var mann? Det har blitt med tanken. Litt av feighet, mer fordi ønsket ikke har vært presserende nok. Men sikkert aller mest fordi jeg ikke tror jeg ville ha fått det til overbevisende.

En ting er at jeg er ei lita dame, med spede ansiktstrekk som knapt kunne passert for å tilhøre en fjortisgutt, langt mindre en voksen mann. Men viktigere er at jeg ikke aner hvordan jeg skulle oppført meg. Jeg kan knapt forestille meg hvordan jeg skulle vært. Hvordan er man, når man er i en mannskropp?

Hvordan holder en mann kroppen sin? Hvordan føles det å ha en penis dinglende der nede hele tida? (Og skulle jeg hatt den på høyre eller venstre side, forresten?) Hvordan ville det vært, å være større og sterkere enn nesten alle av motsatt kjønn? Hvordan føles det å se damer øke tempoet foran deg fordi du tilfeldigvis går samme vei som dem i mørket? Og å pisse på gata, føles det virkelig ikke flaut? Er det sant at et ballespark er verre enn en fødsel?

Det kan jeg aldri finne ut.

Erfaringen jeg ønsker, er ikke tilgjengelig for meg gjennom løsbart og en dress med en utstoppet sokk i.  Jeg ville ha ønsket å bli tatt for å være mann, ikke en utkledt kvinne. Men jeg har ingen trang til å faktisk bli en mann. Med min manglende dedikasjon og dårlige fysiske forutsetninger, har jeg aldri gjort noe ut av ideen og kommer neppe til å gjøre det heller.

 

Som en Dame

Men det er en rolle jeg som kvinne spiller mye bedre: Jeg er innmari god på å være Dame. Jeg har en god, trygg kroppsfølelse, kvinnekroppen føles som hjemme. Og min egen smak, hvordan jeg liker å presentere den på, korresponderer nesten 100% med samfunnets rådende idealer og forventinger til mitt kjønn.

Når jeg går på jobb, er det nesten alltid med kjole, leppestift, høye hæler og neglelakk.  På fest er skjørtet litt kortere. Jeg barber legger, legger ansiktsmaske, skrubber vekk død hud og lurer på om jeg trenger et mer potent ansiktsserum, samtidig som jeg problematiserer det hele akkurat passe mye og har «skjønnhetstyrraniet» som en del av mitt bruksvokabular.

Og det passer meg godt. «Denne kjolen er helt deg» kan noe si til meg, og det føles riktig. Når jeg ser meg i speilet, kledd og klar for jobb, tenker jeg «dette er meg.» Og det føles slik. Det er jeg som har valgt stiluttrykket mitt, det er jeg som har valgt å iscenesette meg selv slik. Det er meg. Delvis.

 

Født naken

«Man blir ikke født som kvinne – man blir det» så jeg en gang i et dameblad, som en vennlig oppfordring i løkkeskrift brukt for å dekorere et moteoppslag. Simone de Beauvoir ville nok ha snudd seg i graven, men det passet jo godt på et vis. Jeg har brukt mye tid og krefter på å bli en Dame, og moteblader har vært en stor del av pensum.

For uansett fysisk utgangspunkt, krever det sin kvinne å bli en Dame. Mitt utgangspunkt er godt: Kjønnsorganer som korresponderer med uttrykket, generelt fysiske trekk tilpasset estetikken jeg liker og et genetisk betinget utgangspunkt som ikke kræsjer med min samtids rådende kvinneideal.

Jeg ser bevisst ut som ei Dame, og jeg trives i kroppen til en kvinne. Men jeg føler meg ikke først og fremst som mitt kjønn. Jeg er meg, en kompleks sammensetning av tanker, følelser, opplevelser. Jeg er formet av samfunnet, av genene mine, av bevisste og ubevisste valg jeg har tatt selv. I denne suppa av et selv er kjønn selvsagt en viktig ingrediens. Men ikke den viktigste.

Når jeg går ut, kledd og sminket som en dame, er det en persona. Det er meg, men bare en bit av meg. En side jeg bevisst henter fram og kler på meg. Og når jeg gjør det, hender det at jeg føler meg som om jeg er  in drag.

Det er selvsagt ikke det samme. Jeg veit ikke om det er storsamfunnets forventninger til meg som kjønn som har formet smaken min, eller om jeg ville ønsket å iscenesette meg selv på samme måte selv om jeg hadde vært født som mann. Men jeg veit at det er mye enklere for meg, ettersom jeg faktisk har innovertiss.

Jeg føler mer tilhørighet til queer-bevegelsen enn til klassisk feminisme, men livet mitt kan brukes som en illustrasjon på heteronormen. Jeg har det enkelt, ettersom mitt ønskede uttrykk faller samsvarer med samfunnets normer. Men jeg har ikke større rett til det av den grunn.

Og i det ligger likheten mellom meg i kjole og en drag queen i samme utstyr: Vi har begge kledd oss ut som Damer! Som den legendariske drag-artisten RuPaul sa: 

«We are born naked and rest is drag!»