Besteborgerens tillitt til politiet er som fuglesangen om våren: Så naturlig at man tar den for gitt. Men hvis den forsvinner, da er det et veldig dårlig tegn.

Jeg er en hvit middelklassekvinne i et pyntelig nabolag. En av dem som beskyttes, ikke dem som bråker. Jeg er av dem som tradisjonelt stoler på politiet, og som har best grunn til det. Men noe har endret seg.

Det er ikke den enkelte politimann og –kvinnes feil. Individene er bra folk. Men de blir ikke bedre enn kulturen og ledelsen. Det er ikke mulig å overse at noe er alvorlig galt. Dette er for mye:

Politivold og maktovergrep: Baidoo, Obiora, Are og alt for mange flere.

Ambassade-saken: Tvilsomt samrøre mellom (eks)politi og utenlandsk etterretning. Enda mer tvilsom henleggelse av tidligere kollegers skattesvindelsak.

22.juli:  Gjørv-rapporten fastslo en rekke alvorlige feil og mangler hos politiet.

Politikonflikten: Politiets Fellesforbund demonstrerte i uniform, og politifolk saboterte skyteprøver og annet politiarbeid.

Når politiet ikke beskytter oss: Politiet ignorerte nødmelding, og Katrine Opsanger Ullestad døde. Fire år seinere svikter politiet horribelt i Monikasaken, en sak som avslører uakseptable holdninger i ledelsen i mange ledd oppover. Politimesteren på Romerriket sendte ut en instruks om at man ikke skulle etterforske «småsaker.» Selv om som dette er sjeldne, får vi stadige eksempler på henleggelse av saker, på tross av mye informasjon og kjent gjerningsmann.

Denne lista er ikke resultatet av systematisk arbeid. Dette er bare de konkrete sakene jeg kan huske på stående fot, og jeg er redd en grundigere gjennomgang vil gi enda verre resultat. Inntrykket er uansett overveldende og skremmende.

 

Systemfeil og ansvarsfraskrivelse

Det aller verste er ikke disse sakene i seg selv, men ansvarsfraskrivelsen og selvbeskyttelsen som har blitt utvist. Dette er tydelig i følgende illustrerende eksempler:

• Gjørv-rapporten etter 22.juli avslørte hvordan politiets egne evalueringer – PSTs interne rapport og Sønderland-utvalgets evaluering av Politiets innsats – tilslørte sannheten og beskyttet seg selv.

• Politiets etterforskning av tidligere politimenns skattesnusk etter ambassadesaken førte til henleggelse. På tross av at de tidligere kollegaene hadde tilstått unndragelse av skatt for millioner!

• Riksadvokaten og Spesialenheten for politisaker nekter pressen tilgang til overvåkningsfilmen fra legevakten der Are Stedt ble kvalt til døde i et basketak med politiet. Saken er henlagt.

Dette er systemsvikt, og skylda ligger hos dem med makt. Det er i ledelsen det har sviktet. Politiets Fellesforbund har ikke stått for en positiv utvikling, men den enkelte konstabel er ikke å klandre. De sitter i fella selv, druknet i saker, kuet av ledelsen og nå også pålagt et våpen og et ansvar de ikke er tilstrekkelig trent for.

 

Lite penger eller dårlig styring?

På tross av stadig økende bevilgninger, og på tross av at kriminaliteten går ned, skyldes det fra politihold fortsatt på manglende kapasitet og midler. Men det er mye som tyder på at hovedproblemet ligger i håndtering og disponering av ressurser. Altså et ledelsesproblem.

Et eksempel er problemene med politiets IKT-system. Dette er så utdatert at det den nye straffeloven ikke kan implementeres, på tross av at den ble vedtatt av Stortinget i 2005. Politidirektøren skyldte på manglende midler, noe som kan stemme. Det er allikevel en åpenbar feilvurdering å nedprioritere IKT-systemer i slik grad at disse systemene hindrer effektivt politiarbeid. Man trenger ikke være økonom for å se at det faktisk er sløsing med ressurser.

 

Ukultur, ikke konspirasjon

Jeg har gitt mange eksempler på svikt, feilprioriteringer og tvilsomme beslutninger. Feilene er åpenbare men skylda er ikke lett å plassere. Det har sviktet i flere ledd, på flere ledelsesnivåer, over hele landet.

Det er ikke noe klart mønster. Ingen planlagt ondskap, ingen skumle underliggende planer. Ingen konspirasjon. Men sammensurium av dårlig ledelse, dårlige holdninger, selvbeskyttelse og manglende evne til å ta tak i problemene. Totalt gir det et svært problematisk bilde av systemsvikt og ukultur.

  

En nødvendig tillitskrise

Med unntak av Hordaland politidistrikt, (Monika-saken,) stiger folkets tillit til politiet. Folk stoler på politiet, i følge målinger. Med den stadige terrorbevisstheten er det ikke rart at folk velger å stole på dem som er satt til å beskytte oss. (Alternativet er både for komplisert og for skremmende.) Og heldigvis er politifolk flest bra mennesker, helter og beskyttere. Som enkeltindivider er de tilliten verdig.

Men jeg tror vi går mot en tillitskrise. Jeg ser en politietat som unnflyr ansvar og fjerner seg fra folket. Som i efor mange tilfeller beskytter seg selv bedre enn befolkningen.

Denne etaten vil altså justisministeren gi drøyt utvidete fullmakter til å mistenkeliggjøre og overvåke oss og hindre våre kommunikasjonsmuligheter. Nærmest etter eget forgodtbefinnende!

Denne etaten har justisministeren bevæpnet, uten en skikkelig debatt og uten nødvendig opplæring.

Dette kan ikke beskrives som noe annet en innmari dårlige beslutninger foretatt på et ekstremt dårlig tidspunkt. Vi trenger ikke politifolk med våpen. Vi trenger flere politifolk ute av bilene, ute på gatene, midt i blant folket. (Det er jo disse menneskene vi har tillitt til!)

Og vi trenger en skikkelig opprydning i en etat som åpenbart ikke fungere som den burde.

Politiet trenger tillitt, ikke flere våpen. Og den tilliten må de vise seg verdig. Nå!