Barføtt over isen er oppfølgeren til «Stjerner over, mørke under.» 

Dette er en roman om fire forbrytelser i 1876. I vår tid er det bare to av dem som er lovbrudd. Lensmann Thomas Tinnvik vil i løpet av romanen stå for et av dem, og romanen følger ham i planleggingen av og forberedelsene til et mord.

Romanen er snedig konstruert, med et krimplott brettet inn i en kjærlighetsroman pakket inn i en dannelsesroman. Krimplottet ligger under og lurer i bakgrunnen, utenfor den sjelesyke lensmannens synsvidde. Man skal være en kløktig leser for å skjønne det før lensmannen.

Handlingen er lagt til Holmsbu rundt jul og nyttår 1876, et snaut år etter forrige bok. Fjorden fryser og tåken legger seg, og småbyen stivner om vinteren. Kattelik driver i land med overkuttet strupe, og i drømmebilder vagger lirekassemannen over den frosne Drammensfjorden.  Thomas Tinnvik har allerede gitt opp å vente på brev fra sin bror, han har stengt seg selv ute fra samfunnet som en konsekvens av hvem han selv er og hva han en gang gjorde i Kristiania. Tinnvik er en mann som ikke tåler menn, han elsket menn en gang.

I et kråkeslott av et hus, «Palasset» på folkemunne, bor hans eneste nære venn. Jomfru Parelius er stivsinnet og egenrådig, og har ligget for døden i årevis. Da hun endelig dør, kommer det som en lettelse for de fleste. At en bok stjeles fra dødsværelset, ser Tinnvik mest som en forstyrrelse i hans egne planer. For noe har skjedd som endrer alt for ham. Hans egen fortid kommer til Holmsbu med en ung mann, og Tinnvik bestemmer seg for å handle. Han begynner å planlegge et mord.

Tittelen «Barføtt over isen» er hentet fra Schuberts sangsyklus «Vinterreise», hvor døden kommer i skikkelse av en gammel lirekassemann. Frankensteins monster, Keiser Nero, filosofen Seneca og poeten Shelleys osende hjerte veves også inn i de det mentale landskapet i i romanen.

Så hva handler romanen egentlig om? Mord og kjærlighet. (I følge pålitelige kilder det eneste det er verdt å skrive om.)