Barn elsker å tisse ute, og de har en naturrett til å gjøre det. Når de endelig har oppnådd noenlunde blærekontroll, tvinger man dem ikke til å tisse i buksa når de må NÅ! og do er langt unna. Når nøden er størst, er naturen nærmest, også i byen.

For tida står jeg ofte i veikanten med mitt yngste barn. I mine pene jobbklær, hatt og frakk og dyre sko tråkker jeg ut i grøfta. Som en pyntet prestinne med et offer i hendene holder den halvnakne jenta over den vesle stripa natur som skiller gangvei fra gate. Og hun strør sine våte gaver over grøftefyllet.

Mine barn har entusiastisk vannet både byflora og utmark. Jeg har dyttet på rumper og hjulpet til med å sikte med guttetissen, jeg har latt armene mine forme veslejentas doring. De har tisset, jeg har hjulpet. Og aldri har vi skammet oss.

 

Blottlagt jente, blottende gutt?

Men den naturlige friheten må ta slutt, bluferdigheten må kultiveres fram. Vi voksne kan jo ikke tisse hvor som helst. Spesielt ikke kvinner. Gutt skal bli mann, og en mann kan nok skylle skammen ut med ølet og la det stå til i bynatta. Og på tur kan han slippe villmannen løs, (eller hva han nå kaller tissen sin,) skritte et par høflighetsskritt vekk fra veien, snu ryggen til og pisse i vei. Men ei jente er ikke stor før hun har lært at hun må holde seg eller gjemme seg.

Jeg kan ikke huske å ha kjent den barnslige fryden jeg ser hos dattera mi, når hun vanner blomstene med sitt eget tiss. Den friheten hører til i tida før klare minner dannes. Så lenge jeg kan huske har jeg kviet meg, gått med sprengt blære i timevis på tur og forsøkt å mane fram serveringshytter. Overmannet av trang har jeg trasket gjennom myr og kratt, over koller og bekker, aldri langt nok vekk fra stien, aldri godt nok gjemt. Det finnes alltid en ubeskyttet flanke hvor noen kan se at jeg blotter meg.

For det er bøygen: Vi damer må kle av oss for å tisse. Har du buksedress eller skidress på, (ikke ha det !) må du faktisk kle deg helt naken. Men selv den mest praktiske turbukse, med 2-veis stretch, ventilasjonsglidelåser og «kvinnevennlig passform», har ikke løst problemet. Skal du få til noe, må buksa ned og underlivet ut i det fri. Og så står man der da, så godt som naken og ubekvemt skrevende. Eller, slik jeg pleide å gjøre det: Med et godt tak i vegetasjonen for å hindre at man faller på rumpa der man balanserer på et imaginert toalett. Man tisser så fort man kan, men ikke så hardt at det spruter opp på skoene. Og mens man står der, avkledt, engster man seg. For forbipasserende, for orm, for flått, for voldtekstmenn. Og aller mest for den klamlunkne, dunstende skammen alle jenter har måttet kle på seg en eller annen gang i løpet oppveksten: Å ha feilberegnet vinkelen og tisset på egne klær.

 

Da mormor moonet

Det er mange potensielle farer knyttet til utendørs tissing for damer, og ofte står valget mellom skam og skade. Som da min mormor var på skitur og trasket vekk fra løypa for «å telefonere» som hun kalte det. Hun tenkte ikke over at hun stoppet på toppen av en liten bakke, ikke før hun begynte å gli. Med buksa rundt anklene og rumpa bar suste hun nedover og så skisporet foran seg dere nede, fullt av knikkersadel. Eneste mulighet for oppbremsing var å sette seg, men det var tjukk skare. Det ville være som å sette seg naken på en slipestein. Så mormor, som var så veloppdratt at hun ikke kunne omtale toalettbesøk annet enn med eufemismer, suste bukseløs ned til de rastende familiene for å stoppe i en snøfonn. Og slik gikk det til at min mormor moonet halve byen.

Hadde mormor vært mann, hadde hun sluppet lett. Menn blotter bare en liten flik av kroppen, ikke større enn at de kan beskytte den med neven. De har til og med funksjonell buksesmekk, som en katteluke i påkledningen. Menn kan tisse uten å ta noe av, det holder å smyge noe ut.

 

Tissekoner i stakk

En gang var kvinneklær også tissevennlige. I riktig gamle dager gikk damer i lang stakk, uten undertøy. Og da tisset damene som menn, uten blygsel og rett ved. Jeg kan et stev om det, og det går sånn:

 

«Kari mi kvige,

når du skal mige,

sett ikkje spruten rett imot meg

Nei, gå ned i bakken,

lyfta på stakken

vend deg ein annan veg»

 

Jeg tenkte på det stevet da jeg stod i dokø forleden. Det var pause på teateret, og dokøen fra damene snodde seg langt ut i foajeen. Ved siden av gikk menn rett inn på herredoen, hvor sivilisasjonens svar på migepinne, pissoraet tilbød umiddelbar forløsning. Jeg stod der og tenkte på Tycho Brahe, som visstnok døde av sprengt blære fordi han holdt seg for lenge. Og jeg tenkte på Kari i stevet i og den friheten vi damer oppgav da vi begynte å bruke bukser. I hodet konstruerte jeg en ideell verden; alle damer går i lange stakker og pisser stående, side ved side, stående over ei vannrenne i gulvet.

 

Bleng ræv

Men er det bare klesdrakten som hindrer oss kvinner å tisse ubesværet ute, som menn? Eller skyldes at vi har lært å tolke mannlig nakenhet og kvinnelig nakenhet forskjellig: Nakne kvinner er sårbare eller byr seg fram. Nakne menn er stygge eller farlige.

Å være naken ute alltid gitt meg en blandet følelse av skam og sårbarhet. Nettopp derfor føles det så frigjørende å gå forbi den følelsen og gjøre det allikevel. Jeg har lært meg trikset nå, hvordan kvinnfolk enklest kan tisse ute. Du må gå helt ned i hockey, eller «ass to grass» som man sier i fitnessmiljøene. Da holder du balansen, og vinkelen på musa er ideell for å hindre sprut og vådeskvetting. Da kan du tisse trygt og nyte utetissingens befrielse, både fysisk og mentalt.

Å tisse ute er å fjerne et mellomledd i kretsløpet. Det er å være dyr og regn og barn. Det er å ta et skritt ut fra fra sivilisasjonen.

Og for oss damer er det å gi faen og blenge ræv til verden.

Det gjør vi sannelig ikke for ofte.