Tre utgangspunkt for en diskusjon om arkitekten og arkitekturen

1.) Arkitektens integritet
I filmen og boka «The fountainhead» sprenger en arkitekt den modernistiske bygningen han har tegna, fordi byggherren har ødelagt det med klassisistiske relieffer på fasaden. Ayn Rands briljante helt kjemper mot middelmådighetens ignoranse. Filmen er visstnok en klassiker på arkitektnaschspiel, og jeg kjenner få arkitekter som ikke vil juble når dynamitten smeller og geniet triumferer. Vi mener det ikke, men vi føler det.

Bildet av Den multigeniale arkitekt som kontrollerer hele bygget, står fortsatt sterkt. Arkitekten vet best, og han (for dette er alltid en mann,) kjemper for å få gjennomført sin visjon. Frank Lloyd Wright, som skal ha inspirert  Ayn Rands bok «Fountainhead, foretrakk å tegne fastmontert innredning i villaene fordi den var «client proof». Sverre Fehn forbød etter sigende at kundene hang private bilder på veggene i hjemmene han tegna til dem. Odd Brochmann skreiv boka «Om stygt og pent», et rikt illustrert forsøk på å lære det norske folk å like det de burde like.

Disse arkitektpatriarkene skapte bygninger som var vidunderlig vakre konstruksjoner, men ikke nødvendigvis gode hus. Frank Lloyd Wright nekta å høre på ingeniørene, slik at «Falling Water House» begynte å falle fra hverandre etter få år. Sverre Fehns Aasentunet er innreda med skarpe vinkler og usikra fallhøyder, som kan være farlige for skolebarna som er museets målgruppe. Hovmod står for fall, og om ikke byggmester Solness selv styrter ned, gjør kanskje verandaen hans det. Eller et skolebarn.

Det er krevende å skulle være allmektig, og det er ikke tilfeldig at arkitektens passer har blitt brukt i for å symbolisere Gud selv. Prosessen for å reise en bygning blir stadig mer kompleks, og erstatningsansvaret ved prosjekteringsfeil er tyngende for vanlige, dødelige arkitekter. Donald Trump elsker «The Fountainhead», men Ayn Rands stjernearkitekt passer dårlig inn Norge. Demokratisering og byråkratisering av byggeprosesser, samt en generell uærbødighet i befolkninga, gjør det stadig vanskeligere å innta geni-posituren som arkitekt. Den siste jeg så forsøke offentlig, var Klaus Schuwerk som uttalte «Vi er arkitekter, ikke prostituerte», da byggherren ønska alternativer til det sprekkfarlige glasset han hadde planlagt til fasaden på Nasjonalmuseet.

2.)Byggets integritet

Vi arkitekter sier sjeldnere «jeg vil» eller «min visjon» nå for tida.  Det betyr ikke at egoet er utrydda, men vi har funnet en annen til å bære det for oss: Arkitekturen selv. Arkitekten er ikke lenger Gud, men tempelvokter og yppersteprest for selve Arkitekturen.

For en stund sidjeg på omvisning i et sykehjem. Bygningen møtte meg med en flott teglfasade, som ble ført videre innendørs og løp langs hovedtrafikkårene. Men et stykke oppe i etasjene forsvant grepet. Akkurat da jeg hadde blitt kjent med rytmen og begynt å orientere meg etter telgveggen, ble den erstatta av en anonym gipsvegg. Hvorfor? Forklaringa var at konstruksjonen ikke kunne bære en «ekte» teglvegg oppover i etasjene, den ble for tung. Men hvorfor ikke legge tynn teglflis på den lettere veggen? Jo, fordi arkitektene nekta. Er ikke veggen bygd av tegl, skal den ikke se ut som om den er det. 

Dette er velkjent arkitektlogikk. Vi har i generasjoner blitt opplært til «ærlighet i materialbruken». Bygningen skal ikke ljuge, for det vil gå ut over bygningens integritet. Og da mener vi ikke den strukturelle integriteten, som på legmannsspråk betyr bygningens evne til å ikke rase sammen. I motsetning til ingeniøren snakker arkitekten oftest om bygningenes egen integritet. Som en familiepatriark med en tenåringsdatter vil vi beskytte den mot angrep på en hellig helhet, etter en logikk som er åpenbar for alle i vår stamme.

3.) Menneskets integritet

Maksimene om bygningens integritet og ærlige materialer, utgjør en skjønn logikk. Men ikke den eneste mulige logikk eller tilnærming. For sykehjemmet i eksempelet kunne den også vært slik: I hver etasje leder teglveggen deg fra trapp og heis, til beboernes avdelinger. I hver etasje møtes mennesket av et varmt naturmateriale. Sett med dette blikket, spiller det ingen rolle om veggen er bygget av noe annet og kledt med et tynt sjikt tegl.

Bygningen kan ikke tenke eller føle, det blir aldri forvirra eller lei seg og føler seg aldri avvist. Det er det mennesker som gjør, både arkitekter og de som bruker bygningene.

Som interiørarkitekt sitter jeg ofte mellom bygningsarkitekten og bygningens brukere. Fra dette utsiktspunktet til Den store arkitekturdebatten som har hjemsøkt vårt land, ser jeg ikke en krig mellom arkitektoniske stilarter. Dette er ikke modernisme v.s. jukse-gamledager. Det handler, som så ofte i arkitektfaget, mye om perspektiver.

Hva er et hus og hvem er det for? Et hus er en samling rom med spesifikke funksjoner. Det er til for folka som skal bruke det. Vellykka moderne arkitektur er tegna etter en menneskelig målestokk. Det handler om kriker og kroker i byplanen, fasader som slipper blikket inn før kroppen når veggen, og differensierte bygningskropper som skaleres ned i møtet med mennesket. Hus, ikke skulpturer.

I det offentlige rom er stygt og pent meningsløse begreper, og arkitektur er ikke fri kunst. På sitt beste er den brukskunst. Når det funker, kan et operahus helt fritt for klassisistiske søyler bli elsket av folket.

Vi skal fortsette å skåle på ark-nasch når dynamitten smeller, bygget raser og arkitekten seirer. Men den arkitekt som i virkeligheten vil være allmektig skaper eller yppersteprest, bør begynne å lage kunstverkene sine i mindre formater. I det offentlige rom er det ikke plass.