«Hva faen,» spør Kathrine Kröger, etter å ha lest Keplers «Speilmannen» og en håndfull andre nye kriminalromaner. Jeg har ikke lest «Speilmannen», men jeg har lest flere Kepler-romaner og husker fortsatt med stor motvilje det det incestuøse motivet og den mindreårige morderen de spant sitt første blodbad rundt. Om «Speilmannen» overgår dette, skjønner jeg godt hva Kröger reagerer på. Dette er litterær sexploitation.

Sexploitation er et begrep jeg har henta fra film. Det beskriver filmer hvor filmens plott og form fungerer mest som et reisverk man kan stille sex-scener på. Sexploitation er sex som er ment å virke «pirrende» eller sjokkerende, pakka inn i noe som kan gjøre det spiselig.

Krim- og spenningslitteratur gjør det oftest ved å la overgriperen være en sadistisk jævel, som blir spektakulært drept til slutt. Så lenge overgriperen er et monster som får sin fortjente straff, har man ramma inn sex- og voldsskildringene slik at de kan godtas. Man kan til og med påberope seg å sette problemer under debatt, slik Kepler forsøker på i etterordet til «Speilmannen.»

Men det er ikke bare vold eller de eksplisitte skildringer som er en del av problemet. En av de ekleste krimbøkene jeg har lest, er «Sannheten om Harry Quebert-saken.» Denne handler om forholdet mellom en mann i tretti-åra og ei sårbar, alvorlig psykisk syk jente under seksuell lavalder. Romanen selv insisterer på at dette er forbudt, men vakker kjærlighet, ikke overgrep. Innpakninga så ut til å lure anmelderne, for den ble kalt både en  «en nydelig kjærlighetshistorie» og «en rørende, forbudt kjærlighetsfortelling». 

 «[…]Harry Quebert-saken» og «Speilmannen» er to sider av samme problem. På den ene sida, idylliserte og romantiserte beskrivelser av overgrep. På den andre, overdrevent groteske fortellinger om seksuell vold. Noe sjokkerende eller pirrende, sminka opp som henholdsvis samfunnsengasjert action og romantikk.

Da jeg leste «Sannheten om Harry Quebert-saken», var det tilfeldigvis omtrent samtidig som jeg leste «Lolita.» Dette var midt i Lolita-debatten, en diskusjon som fikk meg til å forvente noe av Harry Quebert-problemene i Nabukovs roman. Den leseopplevelsen fikk jeg ikke, tvert imot. Å lese disse to romanene mot hverandre, gjorde det vanskelig å forstå at nyanserte «Lolita» kunne utløse en hissig debatt, mens Harry Quebert-boka ikke var blitt møtt med kritikk.

Lolita er en vanskelig roman å lese, for den er utforma som en forsvarstale fra overgriperen Humbert Humbert. Han er språkmektig og poetisk, og hans forsvar for voldtektene av barnet Lolita er vonde, fordi de er gode. Men romanen er ikke på Humberts side. Selv om det bare er han som får snakke, ligger Lolitas smerte som et skrik i underteksten. Og selv om Humbert er full av påstander og forsvar, er ikke «Lolita» det. Romanen undersøker og borer, nyansert og grundig, og lar leseren selv ta stilling.

Men i debatten ble romanen «Lolita» forsøkt pressa inn i helte- eller skurkerollen. Satt på spissen: Enten var det ugreit å vie tid og sideplass til overgriperens perspektiv. Eller den var et amoralsk mesterverk, og det å problematisere den var et overgrep mot litteraturen selv. Som helhet opplevdes debatten som unyansert, dominert av svar/hvitt-tenkning.

Undersøkende litteratur om overgrepstematikk, vil alltid være et risikabelt prosjekt. Jeg har kjent på dette selv de siste åra, under arbeidet med «Rasende binne.» Her skildrer jeg en situasjon som noen vil definere som overgrep, andre ikke. Jeg gjør mitt beste for å gi leseren innblikk i de forskjellige involvertes opplevelse av situasjonen, uten å la romanen selv ta stilling. Og det er det farligste jeg har forsøkt på som forfatter.

For «Lolita» er et mesterverk fordi den er så fryktelig godt skrevet.  Hva med alle oss forfattere som ikke er av Nabukovs format? Å skrive godt om et grumsete mørke krever stålkontroll på litterære virkemidler. Det er stor risiko for at man forsøker å skrive «Lolita», men ender opp med å skrive «50 shades of grey.» Og når ikke engang «Lolita» leses og diskuteres nyansert, hvordan kan man forvente å bli mottatt?

Den som vil skrive krim eller spenningslitteratur om overgrep, er som regel tryggere i ytterpunktene. Om du skråsikkert lar romanen erklære at overgrep er kjærlighet, kan du langt på vei slippe unna med det. Eller du kan holde deg med monstre som så onde og perverse at ingen kan mistenke deg for å empatisere med dem. Det verste du kan bli beskyldt for, er å være platt eller spekulativ. Og det er sjangerforfattere sørgelig vant til fra før.

Kriminallitteraturens evne til å speile samtida, er kanskje overdrevet. Men den er ikke så verst til å speile samtidslitteraturen. Når nyansert litteratur om overgrep utløser en skyttergravsdiskusjon, er det ikke fristende å gå inn i gjørma i ingenmannsland. Med unntak av en og annen skarpskytende Kröger, er endimensjonal sexploitation et tryggere prosjekt. Og det selger. Hvorfor da ta sjansen på noe annet?