I de fleste post-apokalyptiske filmer og bøker går samfunnet veldig fort i oppløsning. Når det bekymra nyhetsankeret snakker på tv-en i bakgrunnen av første scene, er vi et par hendelser unna total samfunnskollaps. Derfra går historien i ett av to spor: Enten stramt statlig diktatur, eller anarkistisk stammesamfunn. Barrikaderte ny-preppere med høygafler og rifler, eller nazi-tyskland i zombie-versjon. Alt i løpet av åpningsscenene.

Når fortellinga handler om tida etter katastrofen, kjører man fortfilm gjennom selve krisa. Men jeg har alltid syntes denne tropen er litt vel teit. Fra sivilisasjon til barbari i løpet av en måned eller to, liksom. Samfunnet rakner ikke så raskt, har jeg tenkt. Ikke hos oss, i vårt frie demokrati er vi for opplyste til det.

Men nå sitter jeg her, i et lukka Norge, og leser om kommuner som stenger veier, oppretter vakthold rundt kommunegrensene og sender folk i husarrest om de har vært sørpå. Ordfører og kommuneoverleger nekter å høre på FHI og regjeringa, og bruker gjerne ulovlige virkemidler for å isolere seg fra nabokommunen.

Fremmedfrykten er ikke lenger globalt orientert, men inkluderer folk fra nærmeste by. En fisker fra Radøy ble tatt for å være «hyttefolk» og fikk beskjed om å holde se unna. «Ikke gå på butikkene våres og spre smitte», stod det på lappen han fikk på frontruta etter fisketuren. Ordfører i Vinje vil fysisk sperre inne hyttefolk med lovlig opphold og nekte folk å komme på dagsbesøk, samme hva regjeringa eller grunnloven sier om det.

Vi er fortsatt noen scener unna improviserte barrikader, høygafler og rifler. Jeg er allikevel forbløffa over hvor fort det rakna for oss. Antageligvis fornuftige lokalpolitikere og helsetopper går rette i post-apokalyptisk modus uten å ha vært innom selve apokalypsen. Sindige ordførere blir patriarkalske stammeherrer i en klisjefull zombiefilm. Hvem har regissert denne dritten?

Nyheter kan formidles på mange måter. Pressen formidler ikke bare reine fakta, den forteller oss en historie. Norske medier har i stor grad valgt å vinkle koronanyhetene for maksimal skremsels-effekt. Den historien vi så langt har blitt fortalt om koronakrisa, er et overspent drama om død og undergang.

Det er mange virkemidler som til sammen skaper vårt kollektive korona-narrativ. Mange små, redaksjonelle valg som sammen skaper en felles fortelling. Helt fra starten av døpte norsk presse koronaviruset for «dødsviruset». Et ord som sist ble hyppig brukt i dekninga av ebola.

Man framhever kuriøse og skremmende enkeltskjebner, som at fire døde i samme amerikanske familie. Lar en lege nærmest uimotsagt får bruke krigs- og pestmetaforer og opphausa dødstall i «Debatten.» Bruker Camilla Stoltenbergs selvsagte uttalelse «Vi må regne med dødsfall» til å lage sjokkoverskrifter. Til og med en artikkel som avdramatiserer overdrevne dødsestimater, presenteres under den dramatiske overskriften  «Så dødelig er det».

 

Historien fortelles også gjennom hva man ikke sier. Som når man slår opp USAs dødstall som en «grufull rekord» uten å nevne viktig kontekst, som det store folketallet i landet. Eller viser et bilde av en baby med overskriften «Overlevde»* -som om overlevelse er sensasjonelt. Mange medier ser også ut til å blande sammen «død med corona» og «død av corona», når man får sjansen til å slå opp unge menneskers død.

Også visuelt innprentes vi at dette er krise: Krisefargene rødt og gult binder sammen misvisende dødsoverskrifter med uhyggelige bilder av folk i verneutstyr og munnbind. Ofte er overskriftene mer skremmende enn innholdet i artikkelen, men avisforsidene forteller en tydelig historie om død og katastrofe.

Jeg er ikke epidemiolog, og skal ikke uttale meg om smittevernstiltakene som gjelder for oss nå. Men jeg har lys til å si noe om narrativenes makt. Som forfatter veit jeg hvordan en historie kan manipulere leseren, og jeg gjenkjenner virkemidlene i skrekkfortelling.

Man kan manipulere mye uten å ljuge. Det meste av det som rapporteres om koronaen, er faktuelt sant. Det er allikevel ikke godt nok. Pressen er med rette stolt av sin Vær Varsom-plakat, men kunne lært noe av NFFs til dels latterliggjorte sjekkliste for sakprosa. «Hvilket inntrykk skaper form, ordvalg og innhold til sammen?» lyder første sjekkpunkt i kategorien «Form, språk og virkemidler.»

Norge er nå langt mindre demokratisk enn det pleide å være, med kriselov, forbud mot forsamlinger og stengte skoler. Mens enkeltkommuner og enkeltpersoner roper på portforbud og strengere kontroll, bør pressen stille seg selv noen kritiske spørsmål om hvilken historie man har vevet folk inn i.

Som forfatter irriteres jeg av de flate karakterene og forslitte tropene som er gjengangere i katastrofefortellinger. I virkeligheten er ikke folk flest enten dumme eller slemme, og coranavirus er ikke ebola. Situasjonen vi står i er enormt krevende, kompleks og skremmende. Men den er ikke en dårlig zombiefilm.

«Hold hodet kaldt og hjertet varmt» ble vi fortalt i begynnelsen av krisa. Et godt motto, som ville fungert dårlig på plakaten til en katastrofefilm. Redsel utløser ikke nestekjærlighet og rasjonelle handlinger i folk, tvert imot. Angst kan lett gli over i sinne og fremmedfrykt.

Det engelske uttrykket «fearmongering» har vært beskrivende for medias dekning av krisa så langt.  Men frykten selger seg selv for tida. Media bør finne seg et mindre forslitt manus å følge nå.

*Den artikkelen hadde en annen overskrift på nettavisas forside.