Fagforening. Ordet har en klang av Rudolf Nilsen og arbeiderpoesi, av gølv og likeverd og solidaritet. Siden 60-tallet har også forfatterne i DnF omfavna ordet, av forståelige og sympatiske årsaker. Men forfattere er ikke arbeidstagere, og vi bør absolutt ikke bli ansett som det. Dette er ikke flisespikking eller semantikk. Det handler om å hegne om grunnleggende vilkår for forfatteres virke: Vår autonomi og vår rett til våre egne verker.

DnF omtaler så ofte seg selv som en fagforening, at dette begrepet nærmest har blitt en selvfølge ingen stiller spørsmål ved. Og foreninga ligner på mange måter på en fagforening. Norges eksepsjonelle litterære system ble kjempa fram av et organisert fellesskap av forfattere. Normalkontrakten, som vi kanskje kan kalle en slags tariffavtale, er tufta på solidaritet og en omsorg for fellesskapet. Sett på den måten, kan enhver forfatter få lyst til å synge «frihetens forpost her nord». (Eller dikte en bedre versjon selv.)

Men fagforeningsbegrepet kom tilbake og beit oss i ræva til slutt, så hardt at vi ennå slikker sårene. «Det er en selvsagt rettighet å kunne å organisere seg», sa initiativtagerne bak Forfatterforbundet. Om man ser DnF som en fagforening, er det problematisk når utøvere av faget blir nekta inngang. Forfatterforbundet har fra start hatt en tydelig profil som fagforening, og gikk tidlig inn i LO.

Striden om medlemskriteriene skal jeg la ligge til en annen gang. Men nå som vil skal diskutere samarbeid eller sammenslåing med Forfatterforbundet, tror jeg det er nyttig å se tilbake til utgangspunktet og diskutere noen helt grunnleggende premisser: Hva er en fagforening? Er DnF en fagforening? Og ikke minst: Bør DnF være en LO-organisert fagforening?

Hva er en fagforening?

En fagforening er- etter de vanligste definisjonene- en sammenslutning av arbeidstagere innenfor samme yrkesgruppe. Det viktigste ordet her er arbeidstagere. Fagforeninger er for lønnsmottagere, som utøver sine yrker i et visst antall timer, mot en avtalt lønn. (Honorar.)

En fagforening består av folk som selger sin arbeidskraft til bedriften, og bruker den til å lage produkter som bedriften eier. Det kan være at arbeidstagerne er i kreative yrker, og at de snakker om faget sitt på måter som ligner måten forfattere snakker om sitt. Men dette er grunnleggende og uoverstigelig: En fagforening består av arbeidstagere.

Forfattere er ikke arbeidstagere, vårt virke må og skal utføres under helt andre rammer. Ettersom jeg selv er både forfatter og arkitekt, vil jeg bruke meg selv som pedagogisk eksempel.

Arkitektfaget krever både godt håndverk og kreativitet- ikke ulikt det å skrive bøker. Men når jeg utøver mitt yrke, gjør jeg det ikke som fri kunstner. Jeg selger min arbeidskraft til arbeidsgiveren, og utfører arbeidet etter en rekke utenforliggende krav. Oppdragsgiver, arbeidsgiver og myndighetene- alle har sine ønsker, regler og behov. Som arkitekt og arbeidstager er jeg pokka nødt til å forholde meg til dette, og jeg ville vært en dårlig arkitekt om jeg lot være.

Det er ikke jeg selv som setter rammene for det jeg skaper. Og det er ikke jeg som eier det. Alt jeg skaper i arbeidstida, eies av arbeidsgiver. Min arbeidsgiver har opphavsretten til alt jeg lager i arbeidet. Det er ikke mitt.

Som forfatter er vilkåra helt annerledes. Jeg får ikke lønn, jeg får royalties. I likhet med de fleste de fleste forfattere, ville jeg ha tjent langt mer hvis noen betalte meg per arbeidstime. Men det vil jeg ikke, for da ville jeg hatt en arbeidsgiver. Forfattere har ikke arbeidsgivere, vi leverer ikke produkter eller løser oppdrag. Vi skaper verk helt fritt, ikke underlagt andre premisser eller begrensninger enn våre egne.

Når verket er ferdig, selger jeg forlaget en tillatelse til å publisere det. Men jeg selger ikke verket. Opphavsretten er min egen, til lenge etter min død.

LO og kunstnerne

Etter denne avklaringa bør det være tydelig at forfattere ikke er fagarbeidere, og at vi ikke har lyst til å være det heller. Men begrepet er ikke det viktige her. Forfatteryrket kan beskrives som et fag, og om vi synes det høres flott ut kan vi gjerne kalle DnF for fagforening.

Det vi må unngår, er å tro vi er som andre fagforeninger i LO. Forfatternes rammer er, og må være, milevis unna rammene til en sjukepleier, mekaniker eller arkitekt. På noen måter skiller vi oss også fra en del andre kunstnere, for eksempel utøvende musikere.

LO har gått hardt ut for å verve kunstnere, og mange har nok lagt merke til sommerens saker om musikeres arbeidsvilkår. Det er all grunn til å applaudere LOs arbeid her, og lett å se at selve LO-tilknytninga løfter musikerens sak. (I avisoverskrifta vektlegges LO.) Men som forfatter kan ikke DnF forvente samme effekt av en innmelding.

Sakene handler om musikere i backing-band. Musikerne utøver sitt fag på oppdrag, og får honorar for det. Ikke ulik andre freelancere, som selger sin arbeidskraft og sine tjenester. Heller ikke helt ulikt forfattereoppdrag som opplesninger og bokbad. For mange er det en viktig del av forfattervirket, men den delen håndteres av Forfattersentrum. DnF befatter seg med helt andre aspekter i forfattervirket, som er vesensforskjellige fra denne situasjonen.  

Å selge sin tid og kreativitet i oppdrag eller som fast ansatt, er ikke vesensforskjellig fra andre arbeidstageres situasjon. Det kan dermed godt være at deler av yrkeslivet til enkelte kunstnergrupper, fint kan rammes inn i LO.

Men DnF befatter seg ikke med salg av tid og kompetanse. DnFs kjerneområde handler om eierskap til åndsverk, og det er noe helt annet.

Hvorfor er dette så viktig?

Det er mange grunner til å at DnF ikke burde gå inn i LO. Den viktigste prinsipielle grunnen er at det vil stride mot armlengdeprinsippet. Praktisk sett, vil jeg også hevde at vi ikke vil ha noe å tjene på å gå inn i LO. Tvert imot!

LO er ikke til for alle som jobber. Organisasjonen er skapt for folk som jobber på helt andre vilkår enn oss, og er ikke rigga for vår situasjon. LO er for lønnsmottagere og fagarbeidere. Forfattere er ingen av delene. Derfor hører forfattere like lite hjemme i LO, som for eksempel fastleger og bønder.

Forfatter eller tekstprodusent?

En fagarbeider selger sin kompetanse og arbeidskraft, og oppdragsgiveren får rettighetene til det som produseres. Forlag er ikke oppdragsgivere, og de fleste forlegger ønsker nok heller ikke være det. Men presset øker og marginene minsker, folk leser mindre og maskinene skriver mer. I krisetider kommer kravet om effektivisering. Mest mulig produkt og mest mulig salg, for minst mulig kostnad.

Forlag er børs og katedral. I katedralen ligger bøkene som selvstendige og essensielt viktige kunstverk, men for børsen er bøker forlagets produkt. Content is king og litteratur er «innhold», altså et produkt som bør produseres effektivt og selge godt. Sett fra denne synsvinkelen, er forfattere dårlige produsenter. Forfattere krever et fullt støtteapparat fra forlaget, insisterer ofte på lite salgbare valg, og eier verket sjøl. Ville det ikke vært mer å tjene på tekstprodusenter?

Markedstankegangen finner vi også i diskusjonen om offentlige midler, med argumenter som behandler litteratur som en hvilken som helst salgsvare: Hvorfor skal man få støtte til å skrive bøker ingen vil lese? Forfattere som ikke selger, burde ikke få offentlige midler. Ingen kan leve av å lage ting ingen vil kjøpe, og det burde også gjelde forfattere.

Litteratur er noe annet en boks makrell i tomat eller en akrylgenser. Om vi utelukkende tenker på litteraturen som et produkt eller en vare, går vi glipp av enormt viktige perspektiver. Ting som det er vanskelig å putte i et regneark, som det frie ord, kunstens egenverdi og kunstnerens autonomi.  Om vi ikke opprettholder en bevissthet rundt dette, blir det vanskelig å forklare og forsvare det litterære systemet i Norge.

Vårt litterære system er helt spesielt, og skrudd sammen for en veldig liten gruppe: Forfattere. Om vi ser oss selv som fagarbeidere, er det naturlig å se det vi lager som et produkt. Da kan de bli svært krevende å forklare hvorfor forfattere trenger andre støtteordninger og arbeidsvilkår, enn for eksempel mekanikere eller arkitekter.

Vi forfattere er ikke innholdsprodusenter eller en tjenesteleverandører. Vi er hverken lønnsmottagere eller fagarbeidere, og det er avgjørende at vi ikke blir det.

Hvis vi noen gang skifter navn til Den norske litteraturprodusentprodusentforening, hører vi kanskje hjemme i LO. For å unngå at det skjer, er vi best tjent med å holde oss utafor.