Her er to bilder av strukturell kjønnsdiskriminering.

1.) Hun sier hun selv valgte deltidsjobb for å være mer med barna. Men så vil hun realisere seg selv når ungene er større, eller må begynne å forsørge seg selv etter skilsmisse. Da sitter hun i fella, med tapte pensjonspoeng og utdatert utdannelse. Hun har ofret mye for mannen og familien.

2.) Han sier han selv valgte å jobbe mye og la henne være mest med barna. Men så blir kona lei og tar barna med seg. Eller han vil gjøre noe annet, eller være mer hjemme. Da sitter han i fella. Han har ikke råd til å jobbe mindre eller skifte yrke. Han taper samværssaken eller orker ikke protestere mot eksen. Han har ofret mye for kona og familien.

Dette er satt på spissen, men med utgangspunkt i klassisk feministisk analyse. Begge bilder er like unyanserte, men også like treffende. I feministisk debatt presenteres bare det ene.

 

Feminist, men ikke bare det

Nå må erklære at jeg er feminist og karre til meg litt etos før leseren avskriver meg. Man blir ikke tatt alvorlig i norsk kjønnsdebatt om man ikke er feminist, i hvert fall ikke som kvinne. Og jeg er virkelig feminist. Jeg innser at kvinner diskrimineres på mange områder, og jeg jobber for å endre dette.

Men jeg ser også at feminismen er utilstrekkelig. Feminismen kan ikke, eller ønsker ikke, å være noe mer enn en kvinnesaksbevegelse. Det er ikke nok. Det er nødvendig at vi også setter mannssaker på dagsordenen, for det er ikke småsaker. Norske menn blir utsatt for systematisk og utstrakt forskjellsbehandling, og er overrepresentert som ofre i flere sammenhenger. For eksempel:

• Menn taper uforholdsmessig ofte i barnefordelingssaker
• Gutter er overrepresentert blant skoletapere og drop-outs
• Menn er overrepresentert i selvmordsstatistikken
• Voldtekt og overgrep mot menn bagatelliseres i den grad at menn har blitt dømt til bøter for å ha blitt voldtatt.

Dette er alvorlig kjønnsdiskriminering. Problemstillingene ville vært høyt oppe på den feministiske dagsorden, om det var kvinner som ble rammet.

 

Med feministbriller på

Skal vi bruke begrepene «diskriminering» og «undertrykkelse» om norske kvinner, må vi også være villige til å bruke dem når menn rammes. Når vi finner strukturelle forklaringer på kvinners valg, må vi gjøre det samme for menn. «Mannssak» og «kvinnesak» er ikke motsetninger, men komplimentære problemstillinger. Igjen, noen få eksempler:

Vi kan ikke snakke om deltidsfella uten å anerkjenne at det finnes en forsørgerfelle. Og omvendt; å verne menns rettigheter til foreldrepermisjon vil også bedre kvinners posisjon i arbeidslivet.

Cat-calling og trakassering av kvinner i det offentlige rom, er stereotypisk kvinnediskriminering. Men menn utsettes for blind vold, er ikke det annen nyanse av det samme problemet? Meget mulig er det samme utøvere av begge deler.

Kvinner møter sterkere sosiale reaksjoner om de ikke framstiller seg selv som omsorgsfulle nok med barna, menn slipper ikke til som likeverdige omsorgsgivere.

Det er bare med forenklede og utdaterte stereotypier man kan avvise mannsperspektivet. Hvis barn bare er en byrde og ikke også en glede. Hvis arbeidsliv er det eneste meningsfulle, og en langsommere livsstil er mindreverdig. Hvis makt bare kan utøves i lederstillinger og ikke i familien.

I en kompleks virkelighet trenger vi bedre beskrivelser.

 

Feminisme for mennenes skyld?

Mange feminister vil åpne feminismen. Ettersom begge kjønn lider under samme system, er feminisme også mannssak, hevdes det. Menn som er opptatt av den diskrimineringen de selv blir utsatt for, bes om gå inn i feministbevegelsen. Jeg forstår det godt om de ikke gjør det.

Langt fra alle feminister ønsker menn velkommen. Se for eksempel på sommerens debatt om «pappafeminister», hvor pietistiske feminister mistenkeliggjorde og harselerte over mannlige feminister.

Noen feminister tar direkte standpunkt mot menns rettigheter, for eksempel ved å nekte både å dele permisjonen «vår» og å innføre verneplikt for kvinner. Motstanden mot å dele velferdsgoder og å aksle samfunnsplikter, gjør det vanskelig å se deres feminisme som annet enn en interesseorganisasjon for kvinnekjønnet.

Disse ekskluderende holdningene representerer ikke hele bevegelsen. Men uavhengig av det: Det er urettferdig å kreve at menns kamper skal kjempes indirekte gjennom kvinnebevegelsen. Som om menns problemer er sekundære, og vil forsvinne av seg selv bare vi får styrta patriarkatet.

Langt ute på venstresida brukte man en gang i tida samme retorikk mot feminismen, som ble beskrevet som en unødvendig avsporing fra Saka. Gjennom klassekamp ville kvinnesak bli unødvendig. Feministene godtok ikke å settes til side den gang. Hvorfor skal menn godta det nå?

 

Skeive perspektiver

Jeg har til nå brukt begrepene menn og kvinner for å beskrive to grupper som rammes av ulikt av det samme systemet. Med mann og kvinne referer jeg (i denne sammenhengen) til dem som av samfunnet oppfattes som nettopp dette. I praksis betyr det som regel folk med utovertiss og innovertiss. Jeg har valgt å ikke komplisere teksten ved å problematisere begrepsbruken tidligere.

Men det er nettopp dem som kompliser bildet som rammes sterkest av kjønnsrollesystemet. De rigide kjønnsrollene og kjønnspolariseringen undertrykker ikke bare cis-kvinner og cis-menn, men alle som ikke passer inn i den rådende beskrivelsen av kjønn. Alle homser, lesber, transpersoner og interseksuelle, kort sagt alle som er skeive.

Men skeive har likevel ikke fått stor plass i feminismen. Tvert i mot øker konflikten mellom klassisk feministisk tankegang og skeive persepektiver. Krangelen i høst mellom PrideHouse og Kvinnefronten om feminismens manglende aksept for kjønnsskeive, er symptomatisk.

 

Felles front?

Det kan være mange grunner til at feminismen og skeive aktivister ikke gjør felles front.

Radikal feminismes beskrivelse av et undertrykkende patriarkat hviler på et kjønnsdualistisk tankesett, og kan kollidere med queer-bevegelsens relativistiske forhold til begrepet kjønn.

Samtidig er enkelte transseksuelles oppfatninger av kjønnsroller så stereotypiske at de kan forveksles med kommentarfeltytringer fra Sørlandet. Parolen om at kjønnet sitter i hodet og ikke mellom beina kan virke provoserende på de av oss som ser hjernen vår som ikke-kjønnet.

Klassisk feminisme ser strukturelle forklaringer, queer bevegelsen er post-strukturalistisk. Det blir krangling av sånt. Allikevel skulle jeg ønske at følgende analyse ville trumfet motsetningene: Alle kjønn hemmes av et rigid kjønnsrollesystem og kjønnsdualistiske modeller. Queersak, kvinnesak og mannsak er derfor felles sak.

 

Større, felles, sterkere

Menn og kvinner er ikke motstandere og det finnes ikke noe patriarkat. Det som finnes er et samfunn som hviler på unyanserte og hemmende ideer om kjønn.

Vi trenger fortsatt feminisme i Norge. Men mest av alt trenger vi alle noe mye større. En felles front for alle som mistrives med den tradisjonelle beskrivelsen av kjønn og identitet. I overlappen vil vi finne de viktigste sakene og de beste løsningene og kan nærme oss et samfunn hvor medfødt, fysisk kjønn ikke betyr så mye for hvem du er og hvordan du behandles.