Så har vi fått romfolk i nabolaget. Det har parkert bilene sine på parkeringsplassen ved idrettsbanen. Og vi ser alle sammen at det plutselig er flere av dem.  De roter i søppelkassene våre. Og jeg synes det er innmari ubehagelig.

 Nå er det jo ikke sånn at dette er de eneste folka som stikker seg ut i vårt lille middelklassenabolag. (Hvite småhus, pene hager og barn, hyggelige naboer- komplett idyll for oss priviligerte.) Vi har jo de narkomane, som følger «the drug-trail» til sitt lokale undergrunnsapotek i en kjellerleilighet i strøket, og av og til setter skudd i fotgjengerundergangen. Og så har vi den lokale, triste skjebnen: En vandrer med ryggsekk, muligens hjemløs. Noen ganger taus og trist, noen ganger pratende sinna med seg selv.

Men romfolket har ikke vært et fast innslag før nå.

 

Urbanitet fordrer toleranse

«Urbanitet er friksjon» har jeg lest fra Erling Dokk Holm. I mitt hode har det blitt til «urbanitet fordrer toleranse.» Og jeg tror det er sånn: I byen gnikkes vi mot andre mennesker. (Mest i overført forstand, med mindre du tar offentlig transport. ) Man må hele tida forholde seg  til folk som ikke er som en selv: De bor i oppgangen ved siden av, de sitter ved siden av deg på bussen, de vandrer gjennom gata di. Og når vi stadig gnikkes og skures mot hverandre, blir vi litt rundere i kantene. Ser hverandre bedre. Tåler hverandres ulikheter.

Noen ganger blir jeg frustrert over «de andre», og av og til med god grunn. Hvis de pisser i hagen min. Fester støyende om natta så ungene våkner. Andre ganger kjenner jeg at ubehaget er rotfesta i egne fordommer mer enn virkeligheten. Gjør det noe da, om narkomane leiter etter mista piller i gata? Om vandreren tar seg en lang hvil på benken ved borettslagets flaggstang? «Urbanitet fordrer toleranse» sier jeg til meg selv da. Gnikk, gnikk.

 

Der toleransen avløses av fordommer

Men nå har altså de virkelig annerledes rykket nærmere. Romfolket. Og jeg kjenner et dypt ubehag i meg selv. Plutselig kan ser jeg at de narkomane, de gale, de rare jeg er så stolt av å tolerere er nokså like meg selv. Jeg kan forstå dem, på et vis. Men romfolk forstår jeg ikke. Dem er jeg litt redd.

Jeg har aldri møtt mine egne fordommer så sterkt som i møte med romfolket. Jeg tror en masse om dem, om barneekteskap og tyverier og fiendtlighet mot utenforstående. Dette er ting jeg helhjerta tror, og tror at jeg vet. Det er fordomsfullt, faktisk rasistisk. Jeg vet det, men det hindrer meg ikke å tro det. Og jeg missliker sterkt at jeg gjør det. Var det ikke jeg som var så tolerant?

Når jeg går forbi en romtigger, knyter det seg inni meg. Jeg gir aldri. Jeg gir ikke til narkomane tiggere eller hjelpeorganisasjonenes tiggere heller, støtter i stedet organisasjoner som hjelper. Men hvem hjelper romfolket?

Og så er de av og til pågående og plagsomme. Har jeg hørt, i hvert fall. Og muligens deler av større kriminelle nettverk. Men ikke minst er de ubehagelige. Det er guffent å se dem. Fælt å se noen krype etter småpenger. Jeg liker ikke å tenke på dem. De er annerledes på en annen måte, en måte vi nordmenn ikke er vant til . De er så åpenbart ikke mine «de andre.»

 

En enkel løsning?

Heldigvis har regjeringen funnet en løsning. Snart skal de vekk, og vi skal få slippe ubehaget. Når tigging blir forbudt, slipper vi å plages mer. Bare rett og rimelig, de drar jo så mye med seg. Eller?

Hvilke argumenter har vi egentlig fått oppgitt for et tiggerforbud? Utfra hvilken logikk, hvilken rett, kan vi forby tigging?  Tigging i seg selv er en enkel og uskadelig handling: Det er i bunn og grunn å be folk om hjelp på et offentlig sted.  Det kan neppe sees på som en handling som er skadelig eller farlig, verken for utøveren eller andre.

Altså må begrunnelsene hentes et skritt lenger ut i tankerekken: Det er ikke tiggingen selv man vil til livs, men alt den fører med seg. Ved å forby tigging ønsker man å forhindre menneskehandel, utnyttelse av barn, organisert kriminalitet, forsøpling i parker og pågående og plagsom oppførsel.

Som sagt, jeg er like fordomsfull som alle andre. Jeg tror på disse sammenhengene, selv om ekspertene ikke er like skråsikre. Men er det greit å forby tigging med den begrunnelsen? Man ønsker altså å forby en ikke-skadelig handling for å forhindre andre, antatt tilknyttede skadelige handlinger. (Som det allerede finnes forbud mot.) Er det etisk forsvarlig? Er det praktisk og lurt?

Hvilke andre handlinger skal vi forby ut fra samme logikk? Dansing fordi det kan føre til drikk? Kommentarfelt fordi det kan føre til trakassering? Offentlige demonstrasjoner fordi de kan føre til gateopptøyer? Skating fordi det kan føre til tagging? Unge Høyre fordi det kan føre til hasjbruk?

Å forby én ting for å forhindre antatte virkninger langt ned i årsaks-og-virknings-kjeden har aldri vært en effektiv kriminalitetsforebygging. Men det kan funke bra til å sementere og forsterke fordommer.

 

Ikke ta fra meg ubehaget

Jeg er verken blind eller dum. Det er åpenbart for alle tenkende mennesker at romfolkets tiggervirksomhet fører med seg en rekke problemer. Vi må ikke glemme at problemene er større for oss enn for dem, men det er allikevel absolutt legitimt å snakke om begge sider. Og forsøke å finne løsninger.

Men for alle som har et hjerte burde det være like åpenbart hva vi er i ferd med å gjøre. Vi forbeholder sympatien vår for dem som er like nok oss selv. Og så innfører vi et tiggerforbud for å legitimere det. For å fjerne ubehaget ved det. For å tillate oss å ikke se.

Jeg kan ikke godta et samfunn som gjør det forbudt å spørre medmennesker om hjelp. Og jeg kan ikke godta en lov som skal fjerne ubehaget mitt når jeg møter dem jeg ikke forstår og som utfordrer min toleranse.

Jeg trenger det ubehaget. Det holder meg menneskelig.

 

 

 

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Aftenposten Meninger, under tittelen «Med tiggerforbud slipper vi ubehaget. Er det så bra, da?»  Jeg oppfordrer diskusjonslystne til å delta under fult navn i debatten der, og åpner ikke diskusjonsfeltet her på bloggen.