Nyeste poster

En ytringsjunkie til avrusning

Foto: IBH

Jeg skulle så gjerne ha skrevet en vakker liten petit.

Sønnen min løper bortover sykkelstien, han er et tog. «Tøff, tøff, tuuut!» sier han og jeg tenker «leker barn virkelig sånn? På ordentlig, og ikke bare i overspilte filmer?» Han gjør det, helt på ekte. Den vesle skrotten løper så lett, han spretter, tar nesten ikke nedi. Som om sommergleden fyller ham som damp i en kjele, og lekker ut under føttene hans. Han bæres på en luftpute av lykke.

Dette ville jeg skrive om. Samle noen betraktninger om sommer og unger, strø litt markjordbærduft og lett regn over det hele. Slentre rundt i minner og tanker, betrakte litt, skildre litt. Men ikke konkludere, ikke mene. Ikke ytre meg om noe spesielt.

Men jeg får det ikke til. Jeg setter meg ned ved pc-en, mild og glad. Kikker litt på skjermen, skriver et par ord, lurer på om jeg burde gå ut i hagen og plukke et strå å tygge på. Men det kommer ikke til meg.

I stedet kobler hjernen seg om, strekker sine nevrale tentakler inn i ryggmargen min og trykker på en refleks. Og vips, så sitter jeg der og mener noe igjen. Spissformulerte ytringer kravler ut over dokumentet på skjermen. Sønnen min løper, lett, mykt, lenger inn i sjela mi. Jeg ser ham ikke lenger.

Jeg er en ytringsjunkie.

Jeg er av den typen som har en mening om det meste. Og har jeg det ikke fra før, kan du banne på at jeg har stablet en på beina før du har kommet halvveis i utgreiingen din.

Jeg er komfortabel med dette personlighetstrekket. Brukt riktig kan det være en skikkelig vinner i selskapslivet. Og det holder meg skjerpa. Det er jo ikke sånn at jeg mener noe helt ut av ingenting: Veien fram er like viktig. Å lytte til begge sider, utfordre argumentene, danne en konklusjon og teste den ut. Jeg trives aller best når jeg diskuterer med kjæresten min, og vi er engasjert i en slik grad at det vil gli over i lett krangling om ti minutter. Men rett før det, når vi begge gestikulerer og gjør replikk-tegn så vi skvalper vin, da koser jeg meg.

Men jeg forsøker ofte å kontrollere meg. Tenke på de andre. Det er ikke sikkert alle synes det er like interessant å høre min mening om absolutt alt. Så jeg trekker meg inn i meg selv, lar de andre prate. «Jeg trenger virkelig ikke mene noe om dette» tenker jeg. Så jeg sitter der, drikker litt te, forsøker å holde meg nøytral. Lytte, ikke mene. Men uvergelig gror den fram i meg, ikke stå stor kanskje. Men stor nok til at jeg kjenner trykket.

Jeg holder inne, presser tilbake. Jeg gjør så godt jeg kan, men folk kjenner jo meg. Jeg får dette draget over ansiktet, et uttrykk jeg mistenker at er temmelig likt fødetrynet mitt. Og til slutt er det noen som forbarmer seg over meg. «Hva mener du, da?» sier de, medlidende. Og så velter den ut av meg: Meningen. Prematur eller fullbåren, den kommer alltid ut til slutt.

Det kan være slitsomt.

Å være ytringsjunkie gjør det nokså vanskelig å bare være, som det heter. Og å blogge har bare gjort det verre. Oppmerksomt nærvær er vanskelig når jeg mentalt tar notater til neste innlegg.

Mine nærmeste lider også. De har ikke sagt noen ting ennå, men jeg merker det på dem. Et slitent blikk når jeg tester argumenter og sender potetene samtidig. En svak trekning over munnen når jeg kommer seilende inn i en gruppe på fest med et «Hva diskuterer dere da?»  En fornemmelse av at mannen min gjerne vil føre en eneste, lengre samtale med meg uten at jeg utbryter «Det er en kronikk i dette!»

Denne teksten er min intervention for meg selv. Det er på tide med en pause. Det er sommer og ferie. Jeg vil bruke den på å øve meg på oppmerksomt fravær: Fravær av meninger. Å ikke mene, i det minste ikke ytre meg, alltid og om alt mulig.

Jeg vil sitte og se ungene løpe over grasset. Så skal jeg snu meg til sidemannen og si. «Jammen fikk vi fint vær i år.» Og hvis vedkommende sier «Det kunne ha vært bedre.» skal jeg nikke. Smile tilbake, taust og vennlig. Og nyte den meningsløse tilværelsen.

God sommer!

Lukte, ikke mene! Foto: IBH

 


 

P.S. Jeg har et lager av tekster, så jeg vil fortsette å publisere på bloggen gjennom sommeren. Hvis teknologien fungerer, vil bloggen automagisk oppdateres med nye ytringer hver fredag. Men hvis forsettet mitt holder, vil det ta meg lang tid å moderere eventuelle kommentarer.

LIKDEL 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: