Nyeste poster

Blir unger skada av god nok omsorg?

Ill:IBH

Hvis du har hørt ordet tilknytningsomsorg, er sjansen stor for at du ser for deg TIMES Magazines famøse cover med ei dame som ammer en treåring. Eller kanskje Lysa Arryn, den meget langtidsammende, klinke sprø dronninga over et forblåst fjell i «Game of Thrones»? Da vil det muligens sjokkere deg å høre at jeg en stund trodde jeg hørte til i tilknytningsgjengen selv.

Jeg innser at den åpningen kan koste meg halvparten av leserne, som tenker ett av to:Faktaboks Tilknytningsomsorg

1.)  Tilknytningsomsorg? Skal jeg liksom vite hva det er?

2.)  Det var det jeg visste, hun er en sånn rablende gal, morkakespisende rosafeminist.

Så for å bøte på skaden, vil jeg henlede oppmerksomheten mot faktaboksen jeg så brukervennlig har plassert her.Og dere i kategori to: Pust rolig, jeg skriver dette helt uten unger teipa fast til puppen.

Tilbake til saken. Jeg trodde altså at jeg var syntes tilknytningsomsorg var en god idé. Jeg hadde litt å bygge den antagelsen på: Jeg hadde lest selve Boka. «The Attachment Parenting Book» av barnelege, ørtenbarnsfar og tilknytningsguru dr. William Sears.

Ill: IBH

Ill: IBH

Det er ei hyggelig bok. Den forklarer, på sitt over-pedagogiske, amerikanske vis, at samsoving, amming,  bæreseler og andre hippie-dippie-foreldregreier er sunt og bra. Og at det er fint å kose masse med babyer, bra å se grining som kommunikasjon heller enn opprør og at skrikekurer er kjipt. Nokså fornuftige ting, som vi som skulle bli foreldre hadde sansen for. De fleste oppegående, norske foreldre deler nok grunnfilosofien, selv om de kanskje ikke trives med samsoving og bæreseler eller andre «verktøy» som presenteres i boka.

Boka er amerikansk, og det gjør den til ekstra hyggelig for førstegangsfødende nordmenn. Dr. Sears er nemlig i opposisjon til diverse teorier og praksiser i amerikansk virkelighet, og alle nordmenn skårer nærmest automatisk veldig bra sammenlignet med den tøffe virkeligheten amerikanske foreldre forholder seg til. (High-five for velferdsstaten!) Dr. Sears er for eksempel veldig skeptisk til at små barn skal passes av andre enn mamma eller pappa. Derfor ber han innstendig om at man prøver å ta alle de tre månedene med permisjon man har krav på, og helst prøve å drøye den så lenge som et halvt år! I den sammenhengen er alle nordmenn hardcore attachment-parentister, helt av seg selv.

Snille neser i andres saker

Med dette som bakgrunn var jeg rimelig sikker på at jeg kunne regne meg som tilhenger av «tilknytningsomsorg», og meldte meg inn i det ørlille nettforumet som finnes i Norge. (toogto.no.) Men jeg skjønte raskt at der hørte jeg absolutt ikke hjemme. Ikke at folk var kjipe der.  Faktisk har jeg aldri noensinne nettdiskutert med så høflige folk, de skreiv korrekt norsk og delte ut virtuelle klemmer til alle de var uenige med så de (jeg) ikke skulle bli lei seg. Men herre min hatt, så dårlig jeg passa inn, med min likestillingsfokuserte, praktisk anlagte, forskningsbaserte tilnærming til barneomsorg. Her var man meget skeptisk til barnehager, deling av permisjon, avslutting av nattamming, avslutting av amming, generelt avslutning eller oppstart av noe som helst som ungen ikke hadde umiddelbart lyst til.

Begeret mitt var fullt da ei dame, (de var alle damer her,) øste ut av seg sin fortvilelse over ei venninne som ville slutte å amme om natta. Tilknytningsdamen fikk ikke sove om natta, bare lå i mørket og vred seg i medlidenhet med den stakkars babyen på bare ni måneder (!) som ikke fikk pupp mer! Hvordan skulle hun få venninnen fra det, hva skulle hun gjøre? Heller enn å skrive «PASSE DINE EGNE SAKER!!??» med capslock og det hele, forlot jeg forumet i dannet stillhet.

 

Steile fronter og mammakrig

Jeg veit ikke hvordan, men på et eller annet vis har ei lita bok full av forbehold og gode råd, blitt til en kompromissløs kult. I Norge er det fortsatt en høflig og velformulert kult, som mener det så godt og som har noen valide poenger av og til, men like fullt: Ikke det beste utgangspunktet for en balansert debatt. I USA kaller de det «The Mommy Wars». (Amerikanerne er nesten like glade i Store Forbokstaver som meg.) Når valget som regel står mellom å forlate babyen på (maks) tre måneder for å jobbe til klokka seks hver dag, eller å bli totalt hjemmeværende, er det ikke rart at frontene blir unødvendig steile.

Men i Norge? Når og hvorfor mista vi gangsynet? For det er ikke bare på det vesle nettforumet tilknytningsfolket uttrykker seg. Tankegangen fått stadig mer gehør i media, kontrastert mot den tidligere enerådende forherligelsen av skrikekurer og disiplin.Og det er alltid enten-eller. Enten ammer du til ungen er to-tre, samsover til den begynner på skolen, dropper barnehage, dyrker egen kjøkkenhage og har nulltoleranse for sukker. Eller så støtter du Nestlès barnedrap, lar babyen sove i vestfløyen uten babycall, har den i barnehagen fra sju til fem fra den er ni måneder gammel og fostrer den opp på en diett av parabener og high fructose corn syrup.

I utgangspunktet er det mye fint i tilknytningsomsorgen. (Bortsett fra navnet, noen burde finne på noe mer fengede.) Det er ikke det at ideene er så gærne i seg selv, snarere tvert i mot. Men det er det er det at alt må være så fordømt optimalt! Hvis man sikter mot det beste hele tida, glemmer man at det som ligger rett etter best ikke er «dårlig», men «nest best.» Og det er slett ikke verst. At noe ikke er optimalt betyr ikke at det er farlig. Sub-optimalt kan faktisk være godt nok.

 

Godt nok er godt nok!

Godt nok er godt nok. Broder det, ram det inn og heng det på veggen på barnerommet! Jeg nekter å tro at unger blir skadd av god nok omsorg og en tilfredsstillende oppdragelse. Det er pussig at de som snakker høyest om tilknytning er de som har minst tro på den. Hvor skjør kan denne tilknytningen være, hvis den kan bli forstyrret av at man ikke ser nok på ungen mens man ammer eller deler permisjon mellom to nære omsorgspersoner? Er menneskebabyer like teite som andunger, som tror hunder eller biler er mammaen om de kommer litt skeivt ut av egget?

Med litt større tiltro til menneskeslekten og foreldre generelt, kanskje vi kunne rulle inn puppen og slappe litt av? Slå oss til ro med «godt nok»? Da tror jeg det ville blitt litt enklere, og mye morsommere å være foreldre for mange.

 

Laget av meg, basert på frie bilder fra Pixabay.

«Mamma, er det langt igjen nå? Mamma, jeg må tisse. Mamma, jeg fryser på føttene!»

LIKDEL

3 Comments on Blir unger skada av god nok omsorg?

  1. Bra innlegg! Er så enig med deg her. Forresten, så er det ikke sikkert at det er så optimalt, alt det de såkalte tilknytningsfantastene fantaserer om. Tvert imot, så virker en del av det til å være det som ville være optimalt eller naturlig i steinalderen, samsoving til barna flytter hjemmefra, f.eks. Jeg tenker, at det kan være optimalt at barn blir forberedt på samfunnet som det faktisk er også.

    En annen ting er, at trygg tilknytning ikke betyr «sammensmeltet med eller fastbundet til foreldrene (mor)». Når vi snakker om trygg tilknytning i psykologien, så er det en trygghet man kan se hos barnet, som er et resultat av at man har foreldre som ser ungene sine, er rimelig stabile, gir kjærlighet og setter grenser. Ikke feilfritt, men at det for det meste er sånn. Trygg tilknytning handler faktisk om å være en god nok forelder, ikke perfekt. Det er et begrep i psykologien, en «good enough mother», som de sa dengang de begynte å snakke om det.

    Faktisk skal det ganske mye til for å skape utrygg tilknytning, i mine øyne. Ting som skaper utrygg tilknytning er f. eks. konsekvent avvisning av barnet og barnets følelser, at foreldrene veldig ofte ikke er der for barnet når de søker trøst, eller at foreldrene gjør barnet redd, veldig ofte uten å ordne opp etterpå, er ekstremt uforutsigbare etc.

    Det er ikke (kun) tilknytningsomsorg som skaper trygg tilknytning!

    Som de sier på denne fine nettsida http://www.hjelptilhjelp.no/psykisk/psykiske-problemer-generelt/912-tilknytning-og-tilknytningsvansker-rad-for-foreldre-laerere-og-barnehageansatte#ixzz2tw6BSfO8:

    – (Nesten) alt man trenger å vite for å være forelder kan sies med mindre enn 20 ord. Alltid: Vær større, sterkere, klokere og god. Når det er mulig: Følg barnets behov. Når det er nødvendig: Ta styring.

    Bra blogg, gleder meg til å lese mer! Klem fra Synnøve

    Lik

  2. Takk for reflektert og kunnskapsbasert kommentar! Hadde je gikke vært så dårlig på korsstingsbroderi, ville jeg brodert en hustavle av dine 20 ord. Man burde dele ut de på helsestasjoner!

    Lik

    • Ja, burde deles ut på helsestasjonen eller sykehuset ved fødslen. Jeg synes det er greit å ha de orda å forholde seg til, så blir foreldreoppgaven mere overskuelig:)

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: