Nyeste poster

Kardemomyang: Propagandaens innhold

17.mai.tog i Pyongyan. Bilde gjengitt med tillatelse fra Lena Thorsmæhlum. Gjenbruk ikke tillatt.

Det vanlige er å lage konseptkunst om seg selv. I en stadig strøm av navlebeskuende kunstverker, er det befriende å la en kunstner som Morten Traavik løfte blikket vårt. Med sitt pågående prosjekt om og med Nord-Korea har han skapt en mediastorm og debatt som har gjort hans kunst til den kanskje mest tilgjengelige i Norge i dag. Samtidig er det ikke lett å begripe seg på den. Her er mitt forsøk på å anmelde hans forestilling «Kardemomyang».

Jeg har sett fotografier av 17. mai-toget som Morten Traavik arrangerte i Pyongyang. En håndfull mennesker i fargerike, ullmyke bunader, smilende, med norske flagg i hendene. Midt på en øde asfaltplass, omkranset av mastodontbygninger med overdimensjonerte, røde faner som eneste dekorasjon, bygninger som gir begrepet ”brutalistisk arkitektur” en ny, jævligere betydning når man vet hva som skjuler seg bak fasadene. Kontrasten til opptoget var absurd, rystende. Og jeg tenkte: Tør Nord-Korea dette? Ser de ikke at de er lurt trill rundt? Et 17. mai-tog, det er det sprengkraft i! Et nasjonalistisk symbol så ladet med frihetssymbolikk og barnlig fryd. Mangelen på tanks og generaler, feiringen av demokrati og likeverd og hver manns rett til å styre seg selv. Det spiller ingen rolle om det er historisk korrekt eller ikke å tolke 17. mai-toget dit, eller om vi tolker det slik for å nyte oss selv. 17-mai-toget betyr fritt folk og pølser til alle barn. Og dette slipper Traavik løs i en sammenheng hvor selv en vaffel kunne tolkes som et opprørsk symbol. (Binders, anyone?) Dæsken, tenkte jeg. At han tør!

Egner og andre diktatorer

Da jeg hørte om Kardemomyan, begynte jeg å le. I et års tid hadde jeg hørt Kardemommeby gjennom babycallen hver eneste leggetid, og var møkk lei. Og nå skulle Traavik slippe et diktatur løs på Egners kvalmkoselige by. Jeg skadefrydet  meg over dette. Det passet jo som hånd i hanske! Egnerstykkene, som alltid settes opp på nøyaktig samme måte, uten kunstnerisk frihet overhodet, for det har Sjefen bestemt. Klart det er gøy å kødde med det! Men da jeg hadde tenkt over saken en stund, så jeg en annen side. Kardemommeloven, hva sier den til en Nord-Koreaner? For oss: En barnslig leveregel som siteres nesten like ofte som Ole Brum av politikere. Noe vi alle tar for gitt, som en slags universell lov, så kjent og kjær at den har blitt teit og platt. Men for dem? Det kan ligge et helt opprør gjemt i de få linjene. Deretter ble jeg bekymret. Hva kan skje med de Nord-Koreanske samarbeidspartnerne, om Morten Traavik faller i unåde hos regimet? Hvilket ansvar han tar på seg! Bør vi tolke alt han sier med dette som bakgrunn? Er prosjektet egentlig etisk forsvarlig, gambler han med menneskeliv i kunstens tjeneste?

Flertydelig forestilling

Da jeg satt i salen og ventet på at forestillingen skulle begynne, var jeg nokså utmattet allerede. I flere uker hadde debatten rast om Karemomyan, både inni og utafor meg. Min stakkars hjerne var nesten mør av overdosen med kunsttolkning og diskusjoner. Og ennå var ikke forestillingen begynt. Hva var det vi fikk se? En scene, et lerret, søte og usedvanlig dyktige barn. På lerretet surret et powerpointshow med ”frekke kryssklippinger” som retorisk virkemiddel. Som innflytter i Bergen koste jeg meg med sammenstillingene av buekorpsgutter og Nord-Koreansk militærforherligelse, men kom igjen! Den er nesten for åpenbar. Ellers fikk vi vitser om mediasirkus, (”Lille Kamomilla” i Idol-logoen,) ekte Egner-tegninger, (den mannen tegna slurvete,) ”lissom-Egner-tegninger” fra Nord-Korea, og Nord-Koreanske propagandabilder. Jeg konstaterte at regimet ser ut til å dele reklamebyrå  med Jehovas Vitner, og at Civitas bekymring falt på sin egen urimelighet da norsk publikum fnisende møtte ufrivillig komisk propaganda. Og barna? Steike, som de kunne spille. Sjarmerende var de også. Og jeg satt der med et voksende ubehag i meg. Jeg er alltid engstelig når jeg ser barnestjerner, det hviler liksom alltid en skygge av tigermammaer og alt for kort barndom over dem. I dette tilfellet var det enda verre. Når de spilte og sang Kamomillas sang, ”øve jevnt og riktig, det er veldig viktig”, med flyvertinnegrasiøse, innøvede håndbevegelser, ble jeg kvalm. Hvordan er det å drilles på eliteskolen i Pyongyan? Jeg satt med hjertet i halsen og håpet at de ikke traff en tone feil. Det var først når det vesle trommegeniet begynte å sprette rundt i frydefull musikalsk lek at jeg ble klar over at jeg så noe annet, også: Ren, uforfalsket spilleglede. De koste seg, de hadde det moro på scenen! Så sterk er min idè om det Nord-Koreanske regimet at jeg ikke hadde sett det, eller trodd på det. Resten av forestillingen var like forvirrende for sjelslivet mitt. Jeg moret meg oppriktig over Kardemommesangenes nye musikalske drakt, lot meg imponere av ungenes evner. Lo spontant med resten av publikum over de pompøse titlene på de Nord-Koreanske sangene. (”We have nothing to envy in the world?!”) Svelget tungt etterpå, hvem hørte at vi lo av Lederen? Klarte ikke å bli med da ungene på null komma svisj fikk publikum med på å klappe takten, for hvem klappet vi egentlig for da? Satt hele forestillingen og var redd for at de skulle lede oss i allsang på Kardemommesangen. Så rundt meg i forsamlingen under ”Nystemten” og tenkte at om det skjer noe vondt med de ungene, så invaderes Nord-Korea av buekorps med Trude Drævland i spissen for nå har Kardemomyan-barna blitt Bergensere!

Propagandaens innhold

Så var vi ferdig. Hva hadde jeg vært med på? Traavik selv skriver om flertydelighet og tolkningsrom i programmet, og forestillingen levde nokså godt opp til det. Hva satt jeg igjen med, hva hadde jeg tatt med meg ut? Det var lett å lese mange poenger mot norsk selvgodhet, en del av dem i overkant banalt og tydelig smørt ut i bildeshowet. Og ja, visst finnes det likhetstrekk mellom Kardemommesanger og andre banale lykkeskildringer, sanne eller usanne, propaganda eller pop. Jeg tenkte igjen på 17. mai-toget foran portrettene av Nord-Koreanske diktatorer. Burde jeg se det i et annet lys? Vemmes over den norske sjåvinismen og selvgodheten? ”Meget er forskjellige, men inni er vi like”, er det hele poenget? Men nei. Nei! Jeg er ikke mye av en nasjonalromantiker, jeg synes allsang er kleint og bunadskledte folk er skumle og liker ikke å bevege meg utendørs på 17. mai. Men ideen om 17. mai-toget og den demokratiske folkefesten, de verdiene vi har bestemt at det symboliserer, det får jeg meg ikke til å relativisere bort. Nasjonalromantikk og propaganda er et universelt språk, men det er pokker ikke likegyldig hva man sier på det språket! Noen ganger står et budskap tydelig fram, og beholder kontrasten, på tross av at innpakningen kan være til forveksling lik. Noen ganger er det på sin plass å si, sjåvinistisk eller ei, at hallo! Enkelte ting ved mitt lands kultur og styresett ER faktisk bedre enn ditt lands! For meg er det fortsatt krutt, ikke ironi, i 17.maitoget i Pyongyan. Jeg vet ikke om det var Traaviks poeng, men det ble mitt. Og jeg er glad for en forestilling som fikk meg til å reflektere rundt det. P.S. ”Kardemommesangen” ble annonsert, men barna sang trikkesangen i stedet. Ble selve Kardemommesangen for åpenbart ironisk i denne sammenhengen? Og hvorfor ble ikke Kardemommeloven nevnt?   ” Her i Kardemomme er det veldig godt å bo. Alle har det deilig for her tar vi det med ro. Bakern baker kaker, og skomaker’n lager sko. Og alle spiser middag klokka to.   Ja Kardemomme hvor vi bor det er den beste by på jord. Og politimester Bastian er verdens aller beste mann.   Og vi har trommer og trompeter hvis du trenger til en dans, og Kardemomme byorkester spiller nesten uten stans. Hurra hurra for byen vår, her vil vi bo i hundre år.” LIKDEL

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: