Nyeste poster

Med misnøyen klebende til kroppen

Ill:Alpha du centaure.(Mitt utsnitt.) CC Attribution 2.0. Generic

Kjære ukeblader, moteindustri, fitnessforkjempere og modellbyråer: Dere er ikke direkte og aleine ansvarlige for å påføre et lite antall individer livstruende psykiske sykdommer. Vi frikjenner dere for det. Kan vi nå snakke litt om hvordan dere klistrer lammende misnøye og skam over drøssevis av velfungerende kropper?

Spiseforstyrrelser, også ortoreksi, har alltid komplekse årsaker. Jeg vil derfor ikke påstå at fitnessmiljøet eller «det nye kvinneidealet» aleine kan påføre folk spiseforstyrrelser. Det blir for enkelt å trekke direkte linjer mellom ukebladmodeller og anorektiske jenter.

«Et hvert samfunn får den sykdommen det fortjener» tror jeg Finn Skårderud har sagt. Spiseforstyrrelser kan sees som et uttrykk for indre kaos og smerte. Den uttrykkes gjennom mishandling av kroppen, men har ikke oppstått gjennom mishandlingen. Den var der fra før, og hadde ikke kulturen vår vært kroppsfiksert og idealene usunne,  ville smerten kanskje ha funnet et annet utløp.

Sagt på en annen måte: En som i dag er spiseforstyrret ville i et samfunn uten usunn kroppsfiksering kanskje vært selvskader, alkoholiker eller risikosøkende basehopper for å få utløp for den samme smerten.

Men selv om vi ikke reduserer komplekse problemstillinger (spiseforstyrrelser) til forenklede årsakssammenhenger (kropper på bilder) kan vi ikke frikjenne media, ukebladmodeller og fitnessidealer for skadevirkninger.

Eksempel på forenklet logikk. Illustrasjon: IBH

Kroppsidealer forårsaker nok ingen spiseforstyrrelser i seg selv, men kan fungere som pust til flammen og bidra til å føre folk inn på i rask eskalerende nedbryting av kropp og sjel. For å bruke et bilde: Selv om det ikke er deg som har slept en selvmorder opp på brua, er det ikke OK å dytte dem utfor!

Og uoppnåelige og usunne skjønnhetsidealer promotert i pressen har stor makt. Det ekstremt smale idealet (både i direkte og overført betydning) gjør at svært få kan måle seg opp mot det og finne avviket lite nok til å være fornøyd. De idealene vi fores med gjennom pressen er i seg selv nok til å gi vanlige folk et gnagende ubehag på stranda, en vemmelse for oss selv når vi glemmer å holde inn magen, et tvungent behov for å håndtere «problemområder.»

Mennesker med sunne, velfungerende kropper gjemmer seg blygt under dyna når de har sex, bader med t-skjorter og gulper pulverkurer for å bli kvitt to-tre «problemkilo».  Mens misnøyen kleber seg til kroppen.

Kroppene våre reduseres fra å være oss, sjel og tanker i fysisk form, til å bli et ytre skall. Et fremmed og hemmende lag, ekkelt, uperfekt. Kroppen burde være sjiktet mellom indre liv og omverden, et sensitivt grensesnitt med dynamisk feedback. Men med lag på lag av misnøye klistret på oss, isoleres kroppen både fra verden og sjela. Kroppen blir en frikoblet, fremmed ting, ikke oss selv.

Og da mister vi noe viktig.

Å påføre folk skam og misnøye er ikke det samme som å påføre folk spiseforstyrrelser. Men det er ikke greit allikevel.

LIKDEL

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: