Nyeste poster

Dikt, for pokker!

Ill:De Boulogne/Wikipedia Commons

Et forsvar for den tradisjonelle historiske romanen og alle former for tradisjonell psykologisk-realistisk romanskriving.

Har du hørt den om de sju like lerretene på Høstutstillinga?

Sju lerreter i et rom. De var like store, like hvite, like tomme. Helt identiske. «Hvor er kunsten i det?» spurte anmelderen irritert. «Jo, det skal jeg fortelle deg» svarte kunstneren stolt. «Disse lerretene faktisk er helt forskjellige! Det er ikke bilde av helt forskjellige ting på hvert av dem!»

Jeg kom til å tenke på denne vitsen da jeg leste Dag Solstads snakke om sin siste bok*, som kan leses som et kraftig angrep på historiske romaner som sjanger. Eller, som Bragejuryen sa det: «et gevaltig angrep på den tradisjonelle historiske romanen og alle former for tradisjonell psykologisk-realistisk romanskriving som er rådende i norsk litteratur og som bare kan overses ved å snu ryggen til». 

Solstads program er å ikke dikte, han nekter å forestille seg noe han ikke kan vite, avstår fra å skrive seg inn i hodene på fortidens mennesker. I stedet beskriver han sin metode som «begrensningens metode» og mener at «diktningen er i å ikke dikte.»

Det er litt av en påstand. Den klinger godt, er lett å nikke til. Men blir det nødvendigvis god kunst av å følge den?

Et program mot bruk av fantasien, er det hva vi trenger mest i norsk litteratur?

 

Det selvopplevde som den eneste sannhet

I en litterær tidsalder som domineres av selvbiografiske romaner har «sannhet» for mange blitt synonymt med «selvopplevd,» og diktning om historien noe vulgært som best kan overlates til kiosklitteraturen.mot fantasien-NY

Forfattere som Nikolaj Frobenius, Tomas Espedal, Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstadvik og Kjersti Annesdatter Skomsvold har gitt oss sine «sanne» romaner, i den forstand at de har beskrevet egne opplevelser. I stedet for å dikte om andre, gjør de (glimrende) skjønnlitteratur av seg selv.

Når Solstad skal skildre andre enn seg selv, personer langt borte i tid, velger han å gjøre det uten å forestille seg noen ting. Sirkelen er sluttet.

Solstad selv synes å være opptatt av sannhet i sitt prosjekt.  Vi kan ikke vite, forklarer han i intervjuer og i romanen, vi kan ikke forestille oss hvordan fortidens mennesker tenkte. De levde i en annen virkelighet, et magisk og religiøst preget tankesett, som for oss forsvinner i historiens mørke. Vi kan ikke forstå, og bør åpenbart ikke forsøke å fatte det.

 

Undset diktet

Allikevel snakker han vennlig om Sigrid Undset, hans rake motsetning som historisk forfatter. Der Solstad ser ugjennomtrengelig mørke når han ser bakover i historien, finner Undset et lys i menneskenaturen.

«Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Det sa hun, skråsikkert, og skrev ei bok om middelalderen proppfull av diktning, gjetning og forestillinger fra henne selv.

Solstad er en av mange som har kritisert «sin gamle venninne» Undset for det. I 2009 leste han et bind av «Kristin Lavransdatter» på oppdrag fra NRK Kulturnytt, og kritiserte boka i lys av hennes berømte sitat:

«Undset har skrevet boka utifra denne tesen, at menneskers hjerte ikke forandrer seg i det hele tatt. Når jeg leser boka tror jeg ikke på denne tesen i det hele tatt. Dette er ikke middelalderkjærlighet.»

Han trodde ikke på det hun forestilte seg. Nei vel. Men er tesen hennes feil av den grunn?

Skal vi gi opp å forstå de andre?

Det er selvsagt riktig at det er vanskelig  å fullt ut forstå hvordan fortidas mennesker tenkte og følte.

Opplevelsen av religion og magi som virkelig, nærheten til død og forfall, mangelen på kommunikasjonsmidler og kunnskap om utenomverdenen, de enorme forskjellene på høy og lav. Alt dette er faktorer i fortidsmenneskenes virkelighet som må ha preget deres indre liv og verdensforståelse på en måte som gjøre det svært vanskelig for oss å forstå dem.

Vanskelig. Kanskje til og med umulig, som Solstad vil ha det til. Men skal vi virkelig slå oss til ro med det? Hvis vi bestemmer oss for at vi ikke kan forstå, blir vi ikke farlig navlebeskuende? Hvem kan vi egentlig forstå, om ikke vi bruker forestillingsevnene våre?

Hvis vi antar at vi aldri kan forstå folk som lever annerledes enn oss selv, distanserer vi oss fra langt flere enn bare fortidas mennesker. Verden er full av folk med et annet verdensbilde, andre levevilkår, annet forhold til religion, andre seder og skikker enn oss. Skal forfattere gi opp å skildre dem også?

«De er for rare, for annerledes. De er ikke som oss! Vi kan umulig forstå hvordan de tenker.» Det er lett å tenke sånn. Og skummelt. Det kan være farlig stirre seg blind på forskjellene. Derfor er det ikke så nøye om Undsets tese er «sann» eller ikke, poenget er at den er god.

Om oss selv, for oss selv

«Du skal skrive ditt liv» sa Kristianiabohemene. Det er det mange som har gjort etter dem. Og ofte har det blitt stor litteratur av det, det personlige kan vise seg å være allmenngyldig og historiene kan overskride både tid og rom. (Er det det uforanderlige i menneskenes hjerter som trenger fram?)

Men vi må huske at at vi nordmenn er nokså like hverandre. Sett utenfra, i den store sammenhengen. Og norske, skjønnlitterære forfatter er en enda mer homogen masse, med forsvinnende små variabler i klassebakgrunn, utdannelsesnivå, kulturell bakgrunn og så videre. Og de ligner sine lesere.

Hvis alle bare skal skrive om ting de kan vite noe sikkert om, om selvopplevde sannheter, og sky alt som kan fortape seg i historiens mørke eller andre fordunklende distanser: Hva får vi da? En litteratur som utelukkende skildrer gjenkjennelige historier om folk som ligner oss selv. Så kan vi sitte der, og stirre empatisk inn i våre egne navler, mens en verden vi ikke kan forstå lever videre der ute.

Gjennom lesning kan man trenge inn i andre menneskers virkelighet, se verden gjennom noen andres øyne, føle deres følelser. Kle på seg andre menneskers liv en liten stund. Det gjør noe med en, å ha lånt en annens hode og hjerte. Det gir oss innsikt vi kan trenge.

Å lese skjønnlitteratur kan øve opp empatien. Men som med det meste andre vi øver oss på, gjelder det å anstrenge seg litt av og til. Jo fjernere vi står fra menneskene vi leser om, jo dårligere vi passer inn i livene vi trer inn i, jo større blir effekten.

En forfatters jobb

Derfor bør vi ikke slå oss til ro med den intellektuelle latskapen det kan være å nekte å dikte om det vi ikke vet. Det er ikke godt nok å henge opp tomme lerreter. Det blir for feigt å bare skrive om oss selv.

Hvis ikke en gang dikterne forsøker å forstille seg andres liv, hvem skal gjøre det for oss? Om ikke forfatterne kan foreta tankeflukten, hvem skal fly i forveien? Dikterens jobb er å forestille seg det usette! Om det føles mørkt, uforståelig og ugjennomtrengelig , så kan forfatteren leite i sitt eget hjerte etter noe som føles evig. Grave det ut, og bygge andre hjerter rundt det.

Og det spiller ingen rolle om diktningen er «sann.» Det som teller, er at den føles sann. At vi kan tro på den, nok til at den tøyer våre forestillinger om andre mennesker. At fortellingen trenger inn, slår seg ned og strekker litt i sjela.

Jeg vil tro at det finnes noe evig inni oss, noe allmennmenneskelig. Det må jeg tro. At mennesker, adskilt av distanser, tid, rom eller andre omstendigheter, kan kjenne igjen grunnleggende bestanddeler i hverandre. At det finnes noe i menneskenes hjerter som forandrer seg aldeles intet. Noe grenseoverskridende, noe allment.

Og det er forfatternes jobb å leite etter det.

*Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896.

LIKDEL

1 Comment on Dikt, for pokker!

  1. Sunniva // 11.08.2014, kl. 21:52 // Svar

    Ja! Takk, godt sagt. uten fantasi og en viss tro på de allmenmenneskelige erfaringer er vi hjelpesløse i møtet med historien!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: