«Om jeg ikke kan gå på do selv, så gi meg en giftpille» fleiper eldre. «Det handler om verdighet» sier dødshjelpsforkjempere. Verdighetsargumentet er forkjempernes mest effektive argument. Det er også det viktigste å møte kritisk.

Forkjempere for aktiv dødshjelp snakker om smerter, lidelse og retten til å bestemme selv over livet og døden. Og de snakker veldig mye om verdighet.De kaller på vår sympati. Det ligger mennesker og lider, og vi nekter dem en verdig utgang på livet. Hva skal man svare mot en slik argumentasjon?

Ingen ønsker at livets slutt skal preges av smerter og lidelse. I mange tilfeller kan behovet for smertelindring komme i konflikt med mulighetene for livsforlengende behandling, eller smertelindringen kan i seg selv forkorte livet. Å prioritere smertelindringen kan da være riktig, men det er ikke nødvendig å hoppe derfra til aktiv dødshjelp. Å gi medisiner med hovedformål å lindre er noe helt annet enn å gi dem for å ta et liv.

Pasienters rett til å bestemme selv over kroppen sin skal respekteres. Og det gjør man i helsevesenet. Ingen tvinger behandling på en pasient. Men å ha rett til å avslå helbredelse gir ikke rett til å kreve drap. Man kan kreve passiv dødshjelp, men ikke at en lege aktivt skal drepe deg.

Slik kan man svare på argumentene om lidelse og selvbestemmelse. Vi har allerede løsninger for dette. De er ikke ufeilbarlige, men gode nok til at aktiv dødshjelp er mye verre alternativ. Legeetisk er logisk å argumentere mot dødshjelp og for bedre pallativ omsorg. Kanskje er det nettopp derfor forkjempere for aktiv dødshjelp heller bruker verdighetsargumentet?

Det er ingen som ønsker å forlate livet siklende, bæsjende og lallende. Og medisinen har ingen piller mot tap av verdighet. Men før vi konkluderer med at dødshjelp er løsningen, må vi se på argumentets bakside. Hvis verdighet handler om kontroll, tenkeevne og renslighet, hva er da uverdighet?

Er det uverdig å tørkes, vaskes og stelles? Er det uverdig å være hjelpeløs, lidende og desperat? Mister man verdigheten når kroppen eller hodet ikke virker? Eller når man hyler, gråter og klynker?

Er det uverdig å dø eller leve slik? Dette spørsmålet er selve snublesteien. Det er her vi som samfunn virkelig kan gå på trynet.

Hvis vi enes om at dette er uverdig, så uverdig at drap er bedre. Om vi slår fast at enkelte mennesker lever uverdige liv.

Hvilke mennesker mister da sin verdi?