Jeg har for mange ord. Og jeg er alt for glad i dem.

I fem runder har jeg redigert manuset til romanen min. Det føltes som luke et blomsterbed, bare utstyrt med pinsett og en intens motvilje. Motvillig har jeg pirket vekk det overflødige. Et ord her og der, så hele setninger. Til slutt, med en følelse som om jeg stupte fra timeteren, røsket jeg ut hele passasjer.

Uten en dyktig redaktør til å presse meg hadde romanen min blitt ulidelig skravlete. Jeg har skapt en hovedperson som deler enkelte trekk med meg selv, deriblant hangen til å uttrykke seg i overkant ordrikt og arkaisk. Både han og jeg må tøyles.

I bloggtekstene ser jeg ofte det samme. Jeg sier det samme på minst tre forskjellige måter. Men det gjør ikke poenget mange ganger sterkere. Tvert om.

Så nå skal jeg øve meg på begrensningens kunst. Det strider mot noe grunnleggende i min natur. Jeg bader i setninger, kler meg i ord. Det er nifst å skulle gå ut i bare undikken. Jeg er ikke en gang keiser!

Hvis jeg har noe bra å si, er det nok å si det en gang. Kunsten ligger i å stole på at jeg har noe å komme med.

Som er godt nok.