Nyeste poster

Den store bomba i «Star Wars-Rogue One»

Hva «Star Wars- Rouge One» egentlig forteller

SPOILERVAREL: Små spoilere. (I den grad dette plottet lar seg spoile.)

På tross av et uinspirert manus leverer «Rogue One» en nyansert krigsfortelling. Ikke bare tviler den på Opprørsalliansen etikk, den problematiserer Amerikas engasjement i utenlandske konflikter og selve ideen om å krige for fred. Og alt dette uten å ytre et ord! For i «Rouge One» er replikkene platte og plottet flatt, men bildene sier alt.

«Rogue One» forteller en historie som er uorginal og rett-fram. The good guys skal gjøre gode greier, så tviler de litt på om de gjør det rette men så gjorde de det allikevel. Replikkene er klisjéer og rollefigurene er velbrukte troper. Manusforfatternes forsøk på å lage et mer mangesidig bilde av skurker og helter faller sammen i utførelsen. Men det som fortelles gjennom estetikken er heftig og interessant.

Det starter enkelt. Imperiet ser som alltid ut som nazister med romerske kapper. Men de har fått seg ett nytt regiment med ingeniørtropper, og de bærer inspirerte uniformer. Båndstripene på brystet ligner knappene på 70-tallets datamaskiner, men de har også noen enda tydeligere insigniaer. På hver side av brystet har uniformen en liten lomme, hvor metallstenger er stukket ned. Stengene, som åpenbart angir rang, ser ut som penner -komplett med lommeklips! Den med flest penner i lomma er tøffest, altså. Vi skjønner at vi snakker ingeniørtropper her!

Denne fiffige detaljen sier noe om kreativiteten til kostymeavdelinga, men det er først når rebellene dukker opp at det virkelig spraker. I en ørkenby dundrer en litt for ekstremistisk opprørergruppe fram, iført kjortler, turbaner og ansiktsslør. Scenene med urban krigføring på et torg fullt av eksotiske sivile understreker virkningen, og jeg blunker forskrekket i kinosetet. Er det tilfeldig, eller mener faktisk filmen å la opprørene se ut som Mujahedin og Al Qaida?

Det blir etter hvert tydelig at filmen utmerket godt vet hva den gjør, for de visuelle referansene blir bare sterkere. Våre helter opprørerne utstyres med kakifarger, typiske militære bøttehjelmer, patronbelter, rifler og maskingevær. Alt er gjenkjennelig fra vår egen verden. Så slippes de ut i tett jungel.

Bildene av de grønnkledte soldatene i rask og stille fremrykning gjennom jungelen er gjenkjennelig for alle som har sett en fiksjonsfilm fra Koreakrigen eller Vietnamkrigen. Alliansesoldatenes bekledning og bevæpning har bare så vidt fått et ferniss av sci-fi, poengene er åpenbare.

Det innbakte budskapet forklarer også castingvalgene. Militærtroppen består nemlig utelukkende av menn, noe som er vanskelig å forstå da allianserådet og romskipflåten har en høyere kvinneandel. Men i den virkeligheten det refereres til i kostyme og scenografi var bakkestyrkene menn, og filmen velger å legge bildene sine tett opp mot referanserammene.

Når det endelige slaget står, flytter filmen oss fra jungel til strand. At alliansestyrkenes landgangsfartøy kommer flyvende og ikke seilende er omtrent det eneste som avviker fra de utallige filmatiske fremstillingene jeg har sett av landgangen i Normandie. Kampene på stranda er en oppvisning i velkjent krigsfilmestetikk, komplett med «It´s ok-, buddy! «-dødsscenen med bestekompisene.

Slutten er spektakulær: Våre helter redder dagen før de karer seg ned til stranda. Der kneler de ved havet foran det som ved første øykast ser ut til å være en vakker soloppgang. Men det er et angrep fra Dødsstjernen vi ser, Imperiets versjon av atombomben! Mens atomsoppen, unnskyld dødskula, vokser omfavner våre heltene hverandre før de oppslukes i et blendende lysglimt.

Jeg kom ut av kinosalen helt dirrende av fryd. Ikke bare fordi jeg likte filmens visuelle grep, men også fordi jeg fra nå av mye lettere kan forklare hva visuell retorikk er og hvorfor det er viktig. Bare gå og se «Rogue One»!

For historien som fortelles gjennom drøye og åpenbart bevisste estetiske valg er mye mer spennende en det som snakkes i hele filmen. Alt manusforfatterne gir oss er lite overbevisende sjelegranskning uttrykket i oppsummerende replikker. «Are we still good if we do bad things»? liksom.

Den visuelle retorikken skravler det ikke, den viser det. Den setter våre helter fra opprørsalliansen i bilder vi lett gjenkjenner fra Amerikas lite ærerike krigshistorie. Det er en effektiv måte å problematisere filmens opprørere, men det fungerer også motsatt vei. Er amerikanske soldater egentlig helter?

Slagets sluttscene er spesielt talende, og interessant tvetydig. Vi har vært gjennom ørken og jungel, Afganistan og Vietnam. Nå er det 2. Verdenskrig som ligger i bakgrunnen, det avgjørende slaget mot vår verdens virkelige, onde imperium. Filmen har sluttet å tvile og setter heltene våre ettertrykkelig ned på Den Gode Sida. Eller?

For i filmuniverset er det Hitler/Darth Vader som slipper atombomba, ikke de allierte. Grepet kan leses som en apologetisk omskrivning av historien, en løgn når sannheten ikke er slik den burde ha vært. The Good Guys kan ikke gjøre noe så jævlig, dette er krigsforbrytelser fra Den Mørke Sida! Vi burde ikke ha gjort det!

Castinga i filmen har skapt kontrovers. «Rogue Ones» multi-etniske kvinneledete opprørergruppe står i kontrast til Imperiets hvite patriarkat. Ikke rart alt-right-twitter hater det enda mer enn de hata Ghost Busters-remaken. Hadde de bare vært litt mer oppmerksomme på den visuelle retorikken, hadde de implodert av sinne.

For oss andre er den en grunn til å elske filmen litt mer.

Jeg har ikke lov til å vise bilder fra filmen. Men tro meg, det ser omtrent sånn ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: