Jeg jogget først forbi ute å registrere det. Så fortsatte jeg et stykke, usikker. Tolket jeg situasjonen riktig? Det angikk vel ikke meg, uansett?

Jeg hadde passert en barnehage. Og klemt inn mellom lekeskuret og nettinggjerdet, skjult for de ansatte nede på plassen, hadde jeg sett en liten gutt. Han satt med hodet gjemt i armene mens en større gutt lente seg over ham og snakket.

Jeg stoppet opp. Snudde, fortsatt usikker. Den eldre gutten var borte nå. Den lille satt urørlig igjen. Skulle jeg gjøre noe? Rope på en ansatt? Eller snakke med gutten? Før jeg nådde fram, løp han inn i lekehuset. Jeg hørte lyder der inne fra. Flere gutter. Noen som gråt?

Jeg ble stående ved gjerdet. Visste at jeg burde gjøre noe. Eller gå. Her kunne jeg ikke stå og glo, hva ville folk tro? Godt jeg ikke er mann.

Det ble stille i skuret og tre gutter kom ut og glodde på meg. Den store gutten var en av dem. Jeg snakket til dem, uten å tenke. «Er dere snille mot hverandre? Eller må jeg hente en av dem som jobber her?» Den store smilte selvsikkert, svarte ikke. «Dere må være snille med hverandre!» sa jeg strengt. Så løp jeg.

Ubehaget varte. Jeg følte meg dum. Jeg passet på å holde meg på den andre sida av veien da jeg passerte barnehagen på vei hjem. Så for meg pekende barn, sinte voksne. «Der er hun! Den rare damen!»

Jeg vet ikke om jeg gjorde noe godt eller teit. Om jeg leste situasjonen riktig eller misforstod alt. Men jeg tror jeg forstår bedre hvorfor barnevernet ikke varsles så ofte som de burde.