En dag kalte mannen min meg for «sliten.» Vi stod på kjøkkenet, midt i middagslaginga, og jeg hadde nettopp sluppet ut enda et sukk. Han foreslo at jeg kunne ta det litt med ro, om jeg var så sliten? Jeg ble sint på ham uten helt å vite hvorfor. «Slutt å behandle meg som om jeg ikke tåler noen ting!» glefsa jeg tilbake. Jeg er da for pokker ikke sliten, tenkte jeg, og angra på at jeg nettopp hadde brukt akkurat det ordet tre ganger i en kort samtale. Men jeg mente jo ikke sånn.

Jeg var da ikke sliten. (Utslitt. Utbrukt.)

Seinere, ute med et vennepar. De kommenterte at vi virker så opplagte, som om vi har overskudd i livet, på tross av at vi har to små barn. Jeg ble glad for komplimenten. Overskudd! (Opplagt! Vellykka!)

Det er ingen på min alder som er slitne. Og i hvert fall ikke utslitte. Sliten er et ekkelt ord. Sliten og dratt i fjeset. Gammel og sliten. Gamle møbler og hus er slitne, om de ikke er pene nok til å være rustikke.

Vi småbarnsforeldre i 30-40åra, med full jobb og tett program, vi er ikke slitne. Vi er kanskje trøtte, hvis vi har en konkret årsak. Våkenetter med ungene, for eksempel.

Vi vet jo at vi har det godt. «Hun har jobbet og slitt i alle år» sier vi om våre bestemødre. For den gang, under krigen, (den gang det var samhold og dugnadsånd,) den gang var det slitsomt å leve. Nå har vi mixmaster og mindfulness, ingen grunner til å slite. Om ikke vi sliter med noe fysisk, da.

«Jeg har så lavt energinivå» kan vi si. Vi føler oss ikke slitne. Men «lavt energinivå» kan vi ha, beskrive for legen, taste inn i søkefeltet på Google. Og få enkle, fine svar. Algepulver. Syre/basebalanse. Matintoleranse. Fiks kroppen, fiks energinivået.

Om det ikke hjelper, kan vi gå til psykolog. Hvis vi er utbrente. Er man utbrent, har man brent for noe. (Ikke slitt, ikke hatt en ullen, vanskelig håndterbar følelse av å ikke mestre dette.) Da ber travle mennesker om et verktøy, fortalte en psykolog jeg kjenner. «Jeg trenger et verktøy for å takle stresset» sier de til ham. «Ikke rart du er sliten, om du leiter etter nye verktøy hele tida!» svarer han dem. Det liker de ikke.

Vi vil ha løsninger, verktøy, metoder! Mindfullness, stresshåndteringsteknikker, hard fysisk trening. (Det er ingen som mosjonerer lenger, som trimmer eller jogger. Vi trener. Hardt. Vi løper.)

Til slutt møter vi veggen. Vi har løpt for fort, jobba for hardt, og kollidert. Det er dynamisk. En kollisjon krever krefter. Man sleper seg ikke langsomt fram til veggen for en kræsj. Det er ingen som ønsker styrte. Men det er bedre enn å ikke ha flydd.

Etter kræsjen kan vi være slitne. Så slitne at vi er syke. (Ikke late.) Da får vi sykemelding. (Ikke hvile. Ikke pause.)

Det er de unge og de gamle som er slitne. Prestasjonsgenerasjonen føler at alt er et slit. De er helt ferdige før de har begynt, sier de. De dropper ut av videregående, orker ikke å starte på livet. De uføretrygdes, som de utslitte eldre, de med kropper som er vridd opp over vaskebøtta i lavstatusyrker.

Vi som står midt i livet, vi bekymrer oss. Og vi forstår. Vi sympatiserer. Hvor kommer denne slitenheten fra, sier vi om ungdommen. De må lære å slakke av på kravene! Det er nok selfiekulturens skyld. (Selv skryter vi av rotet vårt, #prosjektuperfekt.)

De gamle bekymrer oss ikke. Livets gang. Kroppens naturlige forfall. (Så løfter vi tyngre vekter, løper raskere, forebygger alderdomsskader i oss selv.)

Selv er jeg ikke sliten. Etter krangelen med mannen min slutta jeg å bruke det ordet. Likte ikke å høre meg selv si det.

Men jeg kjente at det var noe. Noe i kroppen. Det kjentes greit å plassere det der, så jeg lot det smyge inn i språket. «Jeg har en sånn angstfølelse i kroppen» sa jeg til ham en dag. (Kroppen har.)

Men han så det jeg ikke sa. (Det blir for mye for meg. Jeg er redd.)

Han holdt rundt meg.