Nyeste poster

Pietistfeminisme og puleprat

Denne teksten er et tilsvar til Guri Idsø Vikens tekst «En realitetsorientering om pulevennlige feminister.» Resten av debatten finner du blant annet her fra Harld Eia og her fra meg. 

Guri Idsø Viken er ei bra dame. Hun er en skarp og poengtert debattant med en god (anti)blogg. Feminismen hun beskriver i dagbladet er våt, kåt og morsom. Dessverre framstår den også som som snever og ekskluderende.

Idsø Vikens argumentasjon bygger på falske premisser og misforståelser. Hun gjør retoriske poenger av å definere meg som ikke-feminist. Jeg omtales som interiørarkitekten, postulert som selve motsetningen til Feminismen. (Ironisk nok omtaler hun konsekvent mannfolket Harald Eia med navn.) Det å definere folk med andre synspunkter enn en selv som ikke-feminister, er en effektiv hersketeknikk som hindrer fruktbar debatt.

«Å hevde at feminister er mot sex er en grov misforståelse, både historisk og ideologisk» skriver Idsø Viken. Og det er sant i, men det er hun som står for misforståelsen. Som feminist veit jeg faktisk en hel del om hvordan feminister er i senga og hvor glade vi er i sex. Men i motsetning til både Knausgård og Idsø Viken synes jeg det er kjedelig å snakke om eget sexliv. Jeg vil mye heller snakke om feminismen.

Femininisme er ikke én ting. Jeg har aldri behandla den som det, eller kalt alle feminister for sexfiendtlige pietister. Men jeg ser en økende trend i den feministiske debatten, og den kan kalles pietistisk. Pietistfeminismen er streng, fordømmende og grunn.

Pietistfeminismen trives på sosiale medier og reagerer ofte på refleks. Den ser nakne kvinner eller hører menn prate om sex med damer, og roper sexisme. Uten å ha vurdert konteksten. Slik blir Knausgårds uttalelse løsrevet, og tolket som en nedvurdering av kvinner.

Men pietistfeminismen er ikke bare sexistfiksert. Pietismen, enten den er religiøs eller feministisk, er opptatt av å kontrollere hele sjelslivet til folk. Det er ikke nok å handle rett, du må også tenke og føle rett. Slik pappafeministene i sommerens debatt fikk sine motiver offentlig gransket og fordømt.

«Feminisme er ikke en personlig identitet, det er en politisk posisjon, en analyse av verden. Å være uenig i noens feministiske analyse er noe helt annet enn å utfordre deres legitimitet som kvinne.» Dette sa Toril Moi i en lengre debatt om feministisk tekning, teori og moralpoliti.

Dessverre virker det som om feminisme for mange i stor grad er en identitetsmarkør, som en fin button, en parole å gå under. Og denne typen feminisme tilbyr snevre rammer og ureflekterte standpunkter. Den preges av en innbitt motforestilling mot å analysere konteksten, og behandler feministiske standpunkter som klistremerker som kan klistres på en hver situasjon.

La meg være ekstra tydelig: Jeg kaller verken Idsø Viken eller feminismen generelt for pietistiske. Tvert i mot mener jeg det er svært problematisk når folk definerer feminismen som Feminisme: Én lære, en identitet, en gruppe rettroende.

Feminister er, som folk flest, glade i sex. Jeg har aldri påstått noe annet. Men jeg tør si at ikke alle er like gode på å skape et fruktbart debattklima. Eller på kontekstanalyse. God sex hjelper dessverre ikke på alt.

LIKDEL

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: