Husker dere fotgrafiene av naken-Nansen? Barsk og selvsikker viser han seg fram, kun iført sin praktfulle bart. Øynene er sterke, blikket kunne smeltet is. Andre kroppsdeler antyder at det kanskje er litt kaldt i rommet.

Da Nansen trykket på selvutløseren og stirret inn i kameraet, så han for seg en ung kvinne. Men nå er det oss han ser på, der han stirrer ut av tiden. Fanget naken i all evighet.

Fridtjof Nansen, amerikanske kjendisdamer og norske fjortiser har noe til felles der.

Med meg er det motsatt. Jeg går ikke og skammer meg over nakenbilder. Dessverre. Hadde det bare vært så vel! Et nakenbilde er ikke noe å skjemmes over. Å posere naken for noen man elsker eller har lyst på er en ærlig sak. (Ikke sant, Nansen?) Men hvis noen skulle hacket mine bilder, ville skammen vært langt verre. Det jo flauere å være triviell enn å være kåt.

Mobilen min laster konstant bilder opp i skya mi, helt automagisk. Det oppdaga jeg forleden da jeg skulle finne fram noen fine bilder av ungene.

Jeg åpnet bildemappa. Klikket litt rundt. Så gav jeg opp.

Jeg har alltid tenkt at når jeg blir gammel, skal jeg be robotpleieren vise i alle albumene mine i loop. Så skal jeg sitte der og nyte fotominnene av barneansiktene, feriestedene og festene. Alle de viktige, vakre øyeblikkene. Livet mitt. «Se, der er jeg på Zanzibar» skal jeg si til roboten. «Se, der er konfirmasjonen til dattera mi!»

Og de bildene finnes nok også der. Men de vil drukne i alle de andre, de jeg glemmer i det øyeblikket de er tatt. Når robotpleieren trykker på play, vil mitt framtidige jeg oversvømmes av trivialiteter knipset til Facebook og SMS.

Av butikkskilt, (sjekk orddelingsfeilen, dere!) matretter, (nam, deilig lunsj,) klesplagg, (kler jeg denne?), bæsj i potte, (se så flink jenta har vært i dag, kjære!), smuler på bordet, (glemt deg igjen, kjære?) og uendelig mange uklare foto av tak og nesebor. (Ungene rappa mobilen.)

Og da sitter jeg der, gammel og surrete og stirrer forvillet på bildestrømmen som flimrer forbi. Alle disse knips som kom og gikk.

Ikke visste jeg at de var selve livet.