Nyeste poster

Et kulturelt problem

https://www.flickr.com/photos/gigiibrahim/8456123788/in/photostream/ FOTO: Gigi Ibrahim/Flicr. Cropped by me. CC BY 2.0 Egytiske kvinner demonstrerer mot seksuell trakassering

Vi feminister har et rikt og presist vokabular. Når det gjelder menns overgrep mot kvinner bruker vi ofte beskrivende ord som «ukultur», «voldtekstkultur» og «mannskultur.» Hvorfor skal vi da stryke vi da ordet «kultur» fra vokabularet når vi snakker om overgrepene i Köln og Stockholm? Å underslå kulturforklaringa er feigt og farlig.

I kjølvannet av nyhetene fra Köln og Stockholm, er det nettopp det mange går inn for. I sosiale medier leser jeg post etter post som advarer mot å knytte overgrep til en spesiell kultur. I innlegg i Dagbladet minner Bjørnar Moxnes oss på at også norske menn trakasserer kvinner, og Madeleine Schulz avviser kulturelle forklaringer ved å forklare kvinneundertrykking som et globalt problem. Ingen beskriver mishandlingen av «tyskertøser» som et utslag av norsk kultur, er hennes retoriske poeng.

Jo, for pokker! Jeg gjør det!

Selvsagt er kvinneundertrykking et globalt problem, og selvsagt hadde mishandlingen av «tyskertøser» opphav i patriarkalske trekk ved norsk kultur. Norsk og vestlig kultur har fortsatt kvinneundertrykkende trekk. Men denne gangen dreier diskusjonen seg om noe annet. Vi snakker om en helt spesiell type overgrep, med gjenkjennelige særtrekk. Og jo, det handler om en annen kultur.

 

Kulturelt fenomen

I Köln og i Stockholm har gutter og menn fra den arabiske kulturkretsen begått masseovergrep. Vi har lest om fenomenet før. Vi brydde oss ikke like mye, for da var det ikke her hos oss. Men vi hørte om det i Egypt. I følge Human Rights Watch (Watch, ikke Service), ble minst 91 kvinner voldtatt eller trakassert på Tahrirplassen under protestene der.

«At seksuell trakassering ses som hverdagslig og sosialt akseptabelt påvirker alle kvinner i Egypt, uavhengig av bakgrunn, sivilstatus, klesdrakt eller oppførsel.» sa Noora Flinkmann i organisasjonen HarrasMap, en Egyptisk organisasjon som jobber mot seksuell trakassering og vold mot kvinner. I følge en FN-rapport fra 2013 har 99,3 % av alle Egyptiske kvinner opplevd seksuell trakassering.

Egypt er versting, men ikke aleine. Problemene med overgrep av denne typen er kjent i hele den utvidede Midtøsten. Den dansk-Tyrkiske sosiologen Mehmet Ümit Necef forklarer overgrepene med kjønnsoppfattelsen og seksualkulturen i Midtøsten. Han peker på den patriarkalske kulturen som gjennomsyrer store deler av Midtøsten.

Hva er en kultur? Ordet kan brukes for å beskrive tankemønstre og atferdsmønstre hos mennesker i en gruppe. Ordet kan også brukes om noe som gror organisk fram. En kultur er alltid kompleks og i stadig forandring. Også i land i Midtøsten, hvor feminister og menneskerettighetsorganisasjoner arbeider for en endring.

Misforstått diskresjon

Når Moxnes og Schulz er så ivrige med å forkaste kulturforklaringen, er det med de beste hensikter og en med en betimelig bekymring. Fremmedfiendtlige røster bruker disse overgrepene for alt de feilaktig tror det er verdt.

Så la meg si det tydelig: Vi snakker om et kulturelt betinget fenomen, ikke en hel kultur. Den sterkeste globale trenden for oppførsel er å prøve å være et godt menneske. Drittsekkene er i mindretall i alle kulturer. Og overgrep i begått i vesten betyr selvsagt ikke at vi skal stenge grensene for dem som flykter fra overgrep i Midtøsten.

Men skal vi få muslimhatere til å tie stille om konspirasjonsteoriene sine, kan vi ikke være feige. Dette er ikke riktig tidspunkt for misforstått diskresjon. Unvikenhet og bortforklaringer gir bare vann på mølla til innvandringsfiendtlige krefter. Men det er ikke bare derfor det er feil å avvise kulturargumentet. Det er skumlere enn som så.

For hvis det ikke er kulturen, hva er det da? Skal man konsekvent avvise kulturelle forklaringer, er det bare to mulige slutninger.

 

Er kvinnekamp nytteløst?

Den ene måten å avvise kultur som årsak, er å forklare overgrepene som en del av et globalt system av kvinneundertrykking. Det er det Madeleine Schulz gjør, når hun trekker linjene fra spiseforstyrrelser her hjemme til sexslaveri i Syria. «Alt er ulike forsøk på å ta kontroll over kvinnekroppen» konkluderer hun.

Det er også denne retorikken jeg ser oftest brukt i sosiale medier: Man peker på overgrep begått i vår egen kultur. Alle er like ille, er budskapet. Kvinneundertrykking er kulturuavhengig.

La oss være litt velvillige og være med på argumentasjonen et øyeblikk. La oss se for oss kvinneundertrykkingens forskjellige manifestasjoner som ulike uttrykk for en globalt system. Kjønnslemlestelse her, dårlig svangerskapspermisjon der, alt er et resultat av samme, verdensomspennende patriarkat.

Er vi med på den? Da betyr det også at kvinnekamp ikke er verdt en dritt! Vi må avfeie et drøyt hundreår med kamp mot vår egen kulturs kvinnefiendtlige holdninger og systemer. Hva nyttet vel det, når patriarkatet er globalt?

Det var nettopp slik man argumenterte i kretser langt ute på venstresida på 70-tallet: Kvinneundertrykking er et resultat av et patriarkalsk system, som er en nødvendig del Kapitalistismen. Kvinnekamp er dermed et unødvendig sidespor som tar fokuset vekk fra klassekampen. Så slutt å tyte, kvinne!

 

Om ikke det er kultur, så er det vel gener?

Man kan selvsagt late som om det overhodet ikke finnes forskjeller mellom land og kulturer når det kommer til kvinners levekår. Da må man se bort fra alle undersøkelser og rapporter fra FN, CARE, World Economic Forum og flere andre, så den øvelsen blir krevende. Du vinner ikke den antirasistiske kampen med så dårlige argumenter.

Og når vi ikke kan avvise disse forskjellen, men heller ikke vil forklare dem med kultur, hvilket argument blir implisitt stående igjen da? Jo, reinspikka rasisme.

Dette er enkelt: Født sånn eller blitt sånn? Jeg vil si det klart og tydelig: Født menneske, blitt overgriper. Med andre ord: Jeg forklarer forskjellene i kvinnevelferd kloden over med miljø, ikke med arv.

Om vi ikke tør å snakke om kultur, hvilket skyts gir vi ikke rasistene da?

 

Heller imperialist enn rasist

Kall meg gjerne kulturimperialist, men sånn er det: Det finnes kulturelle forskjeller. Ikke alle kulturtrekk er like bra.

Den viktigste sannheten er dette: Ingen mennesker er født med dårlige anlegg for å bli gangs mennesker.

Den nødvendige konklusjonen blir da: Noen kulturer har trekk som er mye kjipere enn det vi finner hos andre kulturer. Det er for eksempel bedre å ikke omskjære jenter en å omskjære dem.

Vår vestlige kultur er bedre for kvinner enn mange andre kulturer.

Vi har ikke feministiske gener i vesten heller. Situasjonen i dag er et resultat av målretta arbeid fra generasjoner av feminister før oss. Og ved å benekte kulturforskjeller, fratar vi andre muligheten til å oppnå det samme.

 

Det handler om kultur

Derfor må vi tørre å bruke kulturforklaringen når vi snakker om overgrepene i Köln og Stockholm. Fordi kultur ikke er statisk. Fordi endring kan oppnås, om vi tør å ta tak i problemene.

Når vi snakker om oss selv, har vi lært oss å kalle en spade for en spade, og patriarkalsk kultur for patriarkalsk kultur.

Vi har plukket både splinter og bjelker ut av egne øyne. Da burde vi se klart nok til å kunne si ifra hva vi ser hos andre.

 

 

 

Jeg skrev denne kronikken fordi jeg har lovet meg selv å ikke feige ut mer i vanskelige debatter som dette. Mer om bakgrunnen for avgjørelsen i mitt blogginnlegg som gjesteblogger her.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: