Nyeste poster

Norevik, hunden og hårene

Så er vi der igjen, ved det gamle ordspråket om hunden og hårene, eller boka og omslaget som de sier på engelsk. Silje Stavrum Noreviks gjør nettopp det i sin kommentar om forfatteres bruk av sosiale medier. Hun bedømmer boka etter omslaget, eller teksten etter mediet.

Bokhandlene og prisutdelingene er fulle av selvbiografiske romaner og «romaner». Private fotoalbum, facebookoppdateringer og familiehistorier samles mellom to stive permer, fordi det står forfattere bak. Men når forfattere tar steget ned fra den litterære Olympen, (også kjent som litteraturhuset,) og er (hyper)aktive på Facebook? Da blir naturlig bruk av internett til problematisk selvpromotering, i Noreviks kommentar.

Silje Stavrum Norevik har mange gode poenger om bokbransjens diskutable markedsføringsstrategier. Men teksten bærer også preg av et plattformsnobberi, hvor det å skrive på internett framstilles som synonymt med kommersiell strategi. (Fy-ord for enhver forfatter som ønsker å bli tatt seriøst. Om man ønsker å bli lest og likt kan man jo like godt skrive på Facebook eller noe, lissom.)

«Velkommen til bokhøsten 2016 hvor det skrevne ord ikke lenger er nok» skriver Norevik. Det skrevne ord, den rene tekst; ubesudlet av kommersielle krefter, forfatterkarisma og et ønske om å bli lest. Et nostalgisk ideal, i teksten legemliggjort gjennom Agnes Ravatns berømte nett-nekt og håndskrevne manus.

Selv er jeg langt fra denne idealforfatteren. Kanskje fortjener jeg selv merkelappen » hyperaktiv på sosiale medier?»

Jeg innrømmer villig at jeg har vært bevisst på selvpromoteringa. Min mediestrategi er å mene ting høylydt i det offentlige rom. Jeg blogger, skiver kronikker og essay i andre medier, og har en åpen Facebookprofil.

Da jeg etablerte bloggen min (etdannetrop.no), var det dels som skriveøvelsesrom, men også i stor grad med tanke på min kommende roman. Jeg trodde ikke bloggen kom til å selge bøker for meg, men håpa at det kunne bidra til å skille meg ut blant debutantene. For jeg ser for meg at journalister også kan bruke Google, og at det utvelgelse kan foregå omtrent slik:

«Hvem av alle de nye, håpefulle skal vi skrive om i år, da? Se, her er det ei som skriver morsomt om pupper, sint om politikk og som ser gøy ut på bilder med hatt og greier. Vi tar henne.»

Funka det? Tja. En løsrevet frase fra en bloggpost«Trygler om slakt» har fulgt meg siden, noe som ser ganske pussig ut utenfor konteksten. VG lagde en kjempefin sak med overskrift tatt fra bloggposten: –«Gi meg terningkast jeg ikke ville tatovert på rumpa en gang». Jeg spurte journalisten om hva som hadde ført til at de ville skrive om meg, men blogginga blei ikke nevnt overhodet. Det var «det skrevne ord» som gjorde utslaget: De syntes rett og slett boka mi virka interessant.

Jeg har fått mange anmeldelser og mye oppmerksomhet til debutant å være. Jeg liker gjerne å tro at min breiale mediestrategi har hjulpet. Men jeg aner ikke.

Alt jeg gjør for å synes som forfatter, gjør jeg aller mest fordi jeg liker det. Og det er det flaks at jeg gjør! Jeg skriver i en sjanger jeg stadig blir fortalt at er helt usalgbar, så det er nødvendig at jeg gjør det jeg kan for å nå ut. Og her ligger det beste poenget i Noreviks tekst: Det er problematisk at det ikke er nok å skrive gode bøker. Ikke alle forfattere liker å trøkke seg i trynet på folk, og det burde være mulig å overleve som forfatter allikevel.

Men jeg skammer meg ikke for å gå helhjerta inn for å nå fram. Jeg er heller ikke flau over å også skrive på andre plattformer enn mellom to permer.

For dette er den andre sida av saken: Jeg skriver! Romanprosjektet mitt er det største og høyest prioriterte. Men det er ikke det eneste jeg skriver.

Mine samfunnsengasjerte tekster og mine forsøk på essay publiserer jeg på bloggen, eller som kronikker. På Facebook er jeg personlig, men ikke privat. (Jeg ser på Facebook som en lokalavis om meg selv, og det er ikke alt som er publiseringsverdig.) Snart kommer jeg også med podcast- fordi det er himla morsomt å lydlegge tekst.

Og alvorlig talt: Er det ikke det vi forfattere skal, da? Det etterlyses jo stadig samfunnsengasjement hos dagens forfattere.

Jeg møter plattformsnobberiet hver gang noen kaller meg foraktelig for «bloggerdame» i kommentatorfeltet, men er litt mer overraske over å møte det fra aviskommentatoren.

Er det mer høyverdig å sitte i panel på Litteraturhuset enn å diskutere på Facebook? Er det finere å nesten-kline på Aschehougs sommerfest enn å friende noen på Facebook? Blir tankene bedre av å publiseres i en essaysamling enn som poster på en blogg? Og hvorfor pokker skal det være kleinere å dele litt fra forfatterlivet på Facebook enn i en selvbiografisk «roman»?

Tekst er tekst og folk er folk. Og et forfatterimage dyrkes like godt gjennom sagnomsust intervjuangst som på Facebook.

Det er all grunn til å kritisere bok- og mediabransjens dyrking av persona framfor innhold. Men kritikken hadde vært mye skarpere med litt mindre hundehår i suppa.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: