Nyeste poster

Slag med lånte hjerter, del 3

Fotograf Anette Kristin Nyhaug. All rights reserved.
Teksten er også tilgjengelig i sin helhet som PDF uten bilder her.
Del 1
Del 2

Å skrive som en laiver

Jeg har en teori om laivende forfattere. Jeg har tenkt at vi neppe skriver selvbiografisk bekjennelseslitteratur i samme grad som andre. Og når jeg teller opp dem jeg vet om, ser teorien ut til å holde vann.

Det er en del fantasyromaner, Asbjørn Rydlands første serie om «Drakeguten» forgår sågar i en fantasyverden som først ble skapt for laiv. Selv skriver jeg historisk, mens Maja Lundes siste bok spenner i tid fra 1850-tallet til 2098. Gjermund Gisvolds debutbok «Gjøkungen» foregår i et nåtidig Oslo, men hovedpersonens historie ligger (forhåpentligvis) langt fra hans egen.

Det er selvsagt en høna/egget-problemstilling her. Laiv har en lang tradisjon med fantasyscenarioer, og det er sannsynlig at mange som blir trukket mot laiv har en interesse for fantastisk fiksjon i utgangspunktet. Jeg blir allikevel nysgjerrig på om flere laivende forfattere har det som meg? Har selve laivingen gitt erfaringer eller verktøy for dem som forfattere? Jeg mailer et lite knippe og spør dem ut.

Gjermund Gisvold, som sier at han forsøker å skrive «så lite litterært som mulig», svarer både ja og nei:

» Jeg bruker mye tid i skrivingen på å unngå det absurde, groteske og overskridende, samtidig som jeg trekkes mot det hele tiden. I laiv er det en fordel å ikke holde tilbake, noe jeg finner vanskelig. For meg er det naturlig å være outrert i tekst, men vanskelig i spill. Utfordringen min er å være motsatt – moderat i tekst, outrert i spill.»

Matthijs Holter, som selv har eksperimentert med å lage «selvbiografiske» laiver, påpeker begrensningene spillerens kroppslige reaksjoner gir for innlevelsen.

«Man er prisgitt sitt personlige følelsesspekter og reaksjoner; det er vanskelig å føle noe som kroppen ikke virkelig føler.»

Torbjørn Øverland Amundsen svarer at han kan se hvordan laiv «kan gi inspirasjon på sin unike måte, nettopp fordi det kan føles på kroppen. En laiv er den ypperste formen for å kunne tre inn i en drøm, eller leve et annet liv.» Men han mener at også sjangeren bordrrollespill kan fungere på den måten.

De andre to fant enda større inspirasjon i bordrollespillet, en sjanger som er flere hakk mer fiksjonalisert enn laiv. Reglesjekkingen og tredjepersonsutsagnene som ligger i spillet gir i seg selv en følelsesmessig avstand og trygghet som åpner for innlevelse, forklarer Gjermund Gisvold. Men legger til at dette også er årsaken til at han laiver:

   » Det at det er utfordrende, og av og til ubehagelig, noe som gjør at jeg får flyttet grenser, og utvidet komfortsonen min.»

Matthijs Holter peker på det språklige fokuset i bordrollespill som mer direkte overførbart til litterært arbeid.

For meg er svarene overraskende. Jeg er selv også en ivrig bordrollespiller og forstår hva de snakker om. Men bordrollespillet faller for meg mellom flere stoler: For fiksjonalisert til rollefordypning, ikke språklig raffinert nok til å bli litterært.

Bordrollespillsjangerens mekanikk legger for meg en hinne mellom meg selv og den fiktive virkeligheten, metanivået gjør det vanskelig for meg å delta følelsesmessig «på ordentlig.» Jeg har ikke levende, virkelighetslike minner fra bordrollespill. Det får jeg bare fra litteratur og laiv.

Men det at noe ikke fungerer for meg som forfatter, betyr jo ikke at det ikke kan være forløsende for andre.

 

 Å skrive medmenneskelig interessant

Både lesing og skriving er som sex: At noe ikke tenner meg, betyr ikke at det er galt om det funker for andre. Men i debatten om «virkelighetslitteratur» opptrer mange av debattantene som rene pietister og preker avhold basert på sine egne tilbøyeligheter. Man liker ikke, eller klarer ikke selv å sannferdig beskrive noe man ikke selv har opplevd. «Sant» og «fiksjonalisert» har blitt enkelte litteraters «dyd» og «synd.»

Og nå står vi her, i en offentlighet hvor selv rasende motstandere deler en innbitt motstand mot å godta at forfattere kan dikte. Det er med litteratur som med sex: Å la den knugende samstemt majoritet legge premissene, fører sjelden til de beste opplevelsene.

Som forfatter og laiver vender jeg stadig tilbake til Undsets tese: «Men menneskenes hjerter forandrer seg aldeles intet alle dager».

Foto fra den P.G. Woodehouse-inspirerte laiven «Loose ends and stiff upper lips»fra 2015. Forfatteren, som også var arrangør, til venstre. FOTO: June Witzøe

Jeg skriver fra 1870-tallet for å si noe om oss som lever i dag. Jeg vil fjerne støy skapt av samtidstypiske fenomener som teknologi og popkultur. For jeg tror at om gjenkjennelsen kommer uten disse referansene, så sitter den dypt.

Jeg tror på noe allment menneskelig, noe som gjør at vi kan gå forbi tid og rom og forstå også dem som virker helt annerledes enn oss selv. Og jeg mener at om så det skulle være usant, så har vi en humanistisk plikt til å forsøke å tro det. Undsets tese er viktig, ikke fordi den er sann men fordi den er god.

Rollebilde som Harald, medlem av styret i Forbundet av 1948. Laiven var «Oss i mellom» i 2015, en laiv om å være homofil den gang det var forbudt. Jeg deltok som emosjonell research til min kommende roman. FOTO: Martin Østlie Lindelien

Å ikke tro på menneskers forestillingsevner, er det samme som å avvise vår evne til empati. Å tro at man bare kan skrive sant om seg impliserer at man ikke kan forså andre. Og det kan bli  en selvoppfyllende teori.

Norske forfattere er så like hverandre. Som gruppe sett i makroperspektiv har den forsvinnende små variabler i klassebakgrunn, utdannelsesnivå, kulturell bakgrunn og så videre. Og forfatterne ligner sine lesere.

Hvis alle skal skrive «uten slør» om selvopplevde sannheter, vil litteraturen vise oss «virkeligheten» gjennom en veldig smal sprekk. Vi får bøker som skildrer gjenkjennelige historier om folk som ligner oss selv.

Gjennom lesning kan man trenge inn i andre menneskers virkelighet, se verden gjennom noen andres øyne, føle deres følelser.

Å lese skjønnlitteratur kan øve opp empatien. Men som med det meste andre vi øver oss på, gjelder det å anstrenge seg litt av og til. Jo fjernere vi står fra menneskene vi leser om, jo dårligere vi passer inn i livene vi trer inn i, jo større blir effekten.

Bestemor fikk aldri lest min roman. Jeg tror hun ville ha likt den. Hun ville ha trodd at jeg var blitt kveker, for det er kvekere i romanen. Og med sitt livssyn ville hun ha tenkt at jeg også har levd på Hurum 1870-tallet i et tidligere liv. Bestemor trodde menneskene kunne leve mange liv.

På en måte har hun rett.

Hjertetransplantasjoner er mulig fordi mennesker har noe felles. Uansett bakgrunn er det noen grunnleggende likheter som tillater at en manns hjerte kan slå i en annen manns kropp. Riktignok ikke uten motstand, kroppen må lures til å godta det fremmede. Men det finnes det medisiner som kan håndtere.

Litteratur, skuespill og laiv kan på sitt beste være en opplæring i empati. Den som er villig, kan få kjenne noen slag med et lånt hjerte.

Fotograf Anette Kristin Nyhaug. All rights reserved. Fra masteroppgaven fra KHIB 2004, med laiv som inspirasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: