En versjon av denne teksten ble publisert i BT den 25.02.1. Jeg har seinere endret regnestykket om permisjonsforedeling pga. en liten regnefeil fra uker til måneder.

Det sies mye om amming. Amming skal visstnok hjelpe mot alt fra lav intelligens til diabetes, og nå ser det ut til amming kan føre til monopolisering av velferdsgoder. Men amming er verken et godt argument mot tredelt permisjon, eller fullt så bra som propagandaen skal ha det til.

Permisjonen gir nok tid til amming
Det blir stadig hevdet at Helsedirektoratet anbefaler fullamming til 6 måneder. Det stemmer ikke. Rådene ble nemlig oppdatert etter heftig kritikk, ettersom forskningen som var grunnlaget for 6-månedersrådet var mangelfult og i strid med moderne kunnskap. (Legg merke til dette, for mangelfull forskning skal bli et gjentagende tema.) Det er ikke påvist noen helsegevinster ved å fullamme lengre enn 6 måneder, og Helsedirektoratet anbefaler derfor nå 4 måneders fullamming. Om lengre fullamming presiseres det at det ikke er skadelig å fullamme til 6 måneders alder, «om mor og barn trives med det. Videre anbefales det at barn «om mulig» bør få morsmelk hele det første året, igjen «om mor og barn trives med det.» Hvis barnet blir sultent eller mor blir lei etter fire måneder, rådes mødre til å introdusere fast føde. Og ingen spedbarn bør fullammes lenger enn seks måneder.

Det er WHO som anbefaler fullamming i 6 måneder. (Og delvis amming i 2-3 år.) Og fra WHOs perspektiv er det fornuftig, for organisasjonen skal gi råd til en hel verden hvor gjennomsnittlige levevilkår står langt tilbake for de norske. Om du får barn et sted med høy smitterisiko, dårlig helsevesen, farlig drikkevann og lite kontroll med matproduksjonen, er det kjempelurt å amme så lenge som mulig. Men det er ingen grunn til å følge disse rådene under norske forhold.

Permisjon med tredeling og minste permisjonsuttak gir 15 uker til mor etter fødselen, og 16 uker til felles fordeling. (Og da er ikke ferier medregnet.) Hvis mor og far deler helt likt, får mor 23 uker, altså litt over 5 måneder. Mer enn nok til å følge Helsedirektoratets anbefalinger om fire måneders fullamming. Skulle man få problemer med å introdusere fast føde, eller har lyst til å amme mer og lenger, kan mora holde puppen sin hjemme i over sju måneder, om hun tar alle fellesukene. Og etter seks måneder er det ikke lenger anbefalt å fullamme, så det er ingen helsemessige grunner til at ikke far og barn kan kose seg med grøten hjemme. Tredelt permisjon bryter altså ikke med helsemyndighetenes anbefalinger.

Blod, tårer og melk
Men ammepresset slutter ikke med Helsedirektoratet. Det sies enormt mye om amming. Fra venninner, mødre og svigermødre til Ammehjelpen, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og Gro Nylander –til sammen utgjør stemmene et stort og høylytt kor som synger ammingens pris. Alle gravide og spedbarnsmødre i Norge vet at de forventes å amme mye og lenge, på tross av hva det måtte koste.

Og norske kvinner strekker seg langt. Det ammes fra blødende brystvorter, gjennom gjentatte betennelser og soppinfeksjoner, med verkende pupper og tette melkeganger. Utslitte mødre pumper og peser for å få naturlig lavtproduserende bryster i gang, og uvillige unger til å ta puppen. Når noe koster så mye smerte, fortvilelse og innsats, er det nødvendig å spørre om det er verdt det.

 

Årsak og virkning

Det flagges den 17. mai, og mange opplever allergiske reaksjoner samme dag. Betyr det at de er allergiske mot det norske flagget? Selvsagt ikke. At noe opptrer samtidig, er ikke det samme som at det er en årsak og virkning-sammenheng. Dessverre glemmes ofte dette i promotering av amming, og samtalen preges dessverre av mangelfull forskning og dårlig kommunikasjon rundt den forskningen som finnes.

Studier som sammenligner barn som ammes med dem som ikke ammes, kan finne fordeler som oftere forekommer hos diebarn enn hos flaskebarn. For eksempel lavere forekomst av overvekt hos dem som får pupp. Men akkurat som at det faktisk er pollen som gir allergi på 17. mai, kan andre, underliggende årsaker forklare puppeungenes fordeler.

Kvinner som har mange fordeler i livet, ammer mer enn mindre priviligerte kvinner, og vi vet at slike livsforhold påvirker barna positivt. Man kan derfor ikke si med sikkerhet at amming fører til helsegevinsten, bare at det ofte opptrer samtidig. Når man tar slike forhold hos mor og i barnets omgivelse med i regnestykket og justerer studiene, stiller som regel diebarn og flaskebarn likt. En nylig gjennomført søskenstudie tyder på det samme.

At friske unger ammes mest, er ikke det samme som at amming gir friskere unger. Det kan faktisk tenkes at det er omvendt.

 

Men hva med mor?
Ammeforkjempere forteller også at amming er sunt for mor. Amming gir lavere risiko for brystkreft, livmorshalskreft og eggstokkreft, samt for hjerte- og karsykdommer. Om du har ammet, så er det jo hyggelig å vite. Men en stor risikoreduksjon er det ikke snakk om. Kreftrisikoen reduseres for eksempel med 4,3 prosent pr. år med amming. Til sammenligning mener forskere at du kan redusere kreftrisikoen med 23 prosent ved å spise nok fullkorn.

Ammehjelpens nettsider frister også med at amming reduserer mors stress og produserer lykkehormoner i kroppen hennes. Det er sikkert sant –så lenge ammingen går fint! For mange kvinner er dessverre opplevelsen stikk motsatt. Når ammingen er smertefull, stressende og vanskelig, er det ikke mye ammelykke å snakke om.

 

Best, men ikke så mye bedre
Morsmelk er bedre enn morsmelkerstatning, det er det ingen tvil om. Det er sant at morsmelka har en bedre næringssammensetning enn erstatning, og det er antageligvis sant at amming beskytter (litt) mot infeksjoner. Kanskje har den også andre, mindre helsefordeler. Amming er dessuten kortreist mat i miljøvennlig, gjenbrukbar emballasje. Når det funker, er det også både praktisk og koselig. Bryst er best.

Men ammepress er verst. Mange norske kvinner påføres skam, skyldfølelse og fysiske plager i forsøket på å leve opp til ammeidealene. Den rådende ammemoralen krever mye av mor for nokså liten vinning hos barnet.

Kvinner eier puppene sine selv, og velger selv åssen de skal bruke dem. Jeg vil derfor selvsagt forsvare kvinners rett til å amme småbarna, sine, hvor de vil og så lenge de vil, og med tilgang på kyndig hjelp og støtte om de skulle trenge og ønske det. Jeg kan gjerne oppfordre mødre til å amme, eller gi det et forsøk. Men om det ikke funker, om det blir for vondt eller slitsomt, så dropp det.

Amming er en av mange helsebringende og omsorgsfulle ting man kan gjøre for ungene sine, men det er ikke det eneste. Samsoving, babybæring, hjemmelaget babymat, sukkerfritt kosthold, babysang, babymassasje, lesing, nakketrening, turer i skog og mark eller ganske enkelt masse kos er bare noen eksempel. Lista er lang over anbefalinger, og alt sammen er bra for en babys trivsel og utvikling. De færreste foreldre får til alt, hele tida, og det er heller ikke nødvendig. Alle kan gjøre nok bra ting for ungen sin. Amming trenger ikke nødvendigvis å være blant dem.

For selv om amming er bra, så er det ikke avgjørende. Fordelene ved amming er ikke store nok til å forsvare kostnadene ved å presse kvinner til å amme seg i stykker, eller presse fedre ut av permisjonen. Amming er oppskrytt, og pappa er viktigere enn pupp.