Debatten om tredelt permisjon har gått en stund, lenge nok til at argumentene gjentas. For effektivitetens skyld har jeg samlet de fire vanligste argumentene mot tredelt permisjon, for å plukke dem fra hverandre.

 

1.) Fordi staten ikke burde legge seg opp i hvordan familien min ordner seg!

Mine penger, mitt barn, mitt liv, min avgjørelse, liksom. Men det er ikke sant, for permisjonspengene er ikke dine penger i utgangspunktet. Du får dem fra staten.

Når staten betaler ut penger, settes det vilkår for å motta dem. Det gjelder for alle velferdsgoder. For eksempel gis ikke studiestipend, sosialstønad eller dagpenger ut bare man spør pent, men etter strenge kriterier for tildeling og bruk.

Selvsagt er det legitimt å diskutere om kriteriene er tjenlige. Staten er oss alle, og vi bør delta i diskusjonen for å bestemme hvordan vi som samfunn bruker pengene våre. Så kom gjerne med argumenter for hvorfor tredeling ikke er en god regel for utbetaling av permisjonspenger. Men man kan ikke påstå at det å ha regler er et offentlig overgrep i seg selv.

Et overgrep ville det ha vært om den norske stat innførte en lov som gjorde det forbudt for kvinner bruke egne, oppsparte midler til å være hjemme med barnet mer enn kvota. Å ha regler for bruk av velferdsgoder er ikke det samme.

Staten legger seg opp i hvordan midlene den gir ut brukes. Det er slik velferdsstaten fungerer. Liker du det ikke, kan du la være å motta permisjonspenger. Bekoster du permisjonen selv, er det ingen som kan fortelle deg hvordan du skal organisere den. Vi lever ikke i et diktatur heller.

 

2.)Fordi amming er så innmari, innmari, INNMARI viktig!

Det blir stadig hevdet at Helsedirektoratet anbefaler fullamming til 6 måneder, og at det er umulig å amme nok med de nye permisjonskvotene. Det er ikke sant. De nasjonale ammerådene anbefaler fullamming i 4 måneder, sier at fullamming er trygt fram til 6 måneder, og at man bør gi noe morsmelk hele det første året.

Permisjon med tredeling og minste permisjonsuttak gir 15 uker til mor etter fødselen, og 16 uker til felles fordeling. (Og da er ikke ferier medregnet.) Hvis mor og far deler helt likt, får mor 23 uker, altså litt over 5 måneder. Mer enn nok til å følge Helsedirektoratets anbefalinger om fire måneders fullamming. Skulle man få problemer med å introdusere fast føde, eller har lyst til å amme mer og lenger, kan mora holde puppen sin hjemme i over sju måneder, om hun tar alle fellesukene. Og etter seks måneder er det ikke lenger trygt å fullamme, så man bør uansett ha fått fart på grøten innen den tid. Tredelt permisjon bryter altså ikke med helsemyndighetenes anbefalinger.

Amming er oppskrytt! Det betyr ikke at amming ikke er bra, og bedre enn morsmelkserstatning. Amming er best. Men man finner faktisk helsegevinster om ungen fullammes i seks måneder i stedet for i fire. Forskningen på amming er mangelfull, mange av de påståtte helsegevinstene er temmelig små (om de finnes.) I Norge er ikke amming er ikke av en så avgjørende betydning for barnets helse at den bør settes foran alle andre hensyn. Pappa er viktigere enn pupp.

 

3.) Fordi kvinner trenger tid til å komme seg!

En fødsel kan være en stor påkjenning for kroppen, og både graviditet, fødsel og barseltid kan prege den psykiske helsa negativt. Det er derfor utenkelig for mange kvinner å skulle gå tilbake til jobb etter seks-åtte måneder. Det er veldig forståelig. Jeg mener allikevel det er et dårlig argument mot tredelt permisjon, fordi det er med å på skyve problemet under teppet. Problemet er ikke permisjonsfordelinga ,men barselomsorgen.

Norsk barselomsorg er for dårlig, og det har konsekvenser. Kvinner sendes for tidlig hjem fra sykehuset, med uoppdagede fødselsskader, pupper som ikke virker, barn som ikke drikker, en mørbanka psyke og et ørlite barn man plutselig har fått ansvaret for. Under slike forhold er det ikke rart at mange ikke er klare for å gå på jobb etter et halvt år, ofte på det tidspunktet ting begynner å funke og det endelig begynner å bli litt gøy med den ungen.

Men jeg er overbevist om at hvis barselsomsorgen hadde vært god nok, ville det ha vært annerledes. Det burde ikke regnes som normalt å måtte bruke månedsvis å komme seg etter en normal fødsel. Vi kan ikke tillate at et så viktig helsefelt som barselomsorgen skvises ut av helsevesenet og inn i den enkelte kvinnes tid med ungen sin. Når kvinner ikke er i er i stand til å jobbe mange måneder etter fødsel, bør de ikke pålegges ansvaret for en baby. De bør sykemeldes.

Vi bør ikke finne oss i at barselkvinner ikke får den omsorgen de fortjener. Permisjonen skal ikke brukes som en erstatning for den pleien helsevesenet unnlater gi.

4.)Fordi det er umulig for mannen min å være borte fra jobben!

Dette er et mye brukt argument. Fordi mannen sin jobb har høysesong, fordi han er grunder, fordi han har en veldig viktig jobb, fordi han er i studier, eller fordi han er advokat. Det er visst rett og slett helt umulig at pappa blir borte fra jobben. Og det er sant at det kan være vrient å organisere en permisjon, både for arbeidstager og for arbeidsgiver.

Men damer jobber også. Allikevel får de unger. Og jeg har aldri hørt noen, verken arbeidsgivere eller mammaer, si at det er så umulig med svangerskapspermisjon at kvinner rett og slett får la være.

Det er ikke alltid det er lett, noen ganger er det vanskeligere enn andre. Men alvorlig talt: Planlegging og vikarer kan løse det meste. I motsatt fall bør arbeidsgiver finne andre måter å organisere arbeidet på, slik at ikke alt avhenger av en eneste person. Det er ikke bare barnefødsler som kan føre til at arbeidstagere, også de med utovertiss, blir borte fra jobb over lengre tid. Svangerskapspermisjon får man i det minste vite om på forhånd.

5.)Fordi ingen liker å fratas privilegier.

Og så er vi framme ved det jeg tror kan være den egentlige grunnen til motstanden, bevisst eller ubevisst: Det å være borte fra jobben i lengre tid for å være sammen med babyen sin, er ikke bare kjipt. Det er faktisk også et gode.

Permisjonen har vært et privilegium kun forbeholdt kvinner. Det er fett å ha privilegier, og generelt liker ikke folk å fratas dem. Heller ikke damer. Men vi kan ikke fortsette med urettferdighet og diskriminering av den grunn.

Foto: Kukogho Iruesiri Samson/Pexels