Denne teksten stod først på trykk i Dagbladet, 03.03.22 , som et svar på Dagfinn Nordbøs ytring i samme avis.

Eller «Hold deg unna surmaga kronikker om ting du bryr deg om, skrevet av folk som ikke har peiling, Ingebjørg».

Kjære Ingebjørg.

Du skulle ikke ha lest Dagfinn Nordbøs tirade.  Allerede i overskriften skjønte du at denne epistelen inneholder to av dine største irritasjons-triggere. Dagfinn Nordbø klarer å kombinere det kleine retoriske grepet «åpent brev til en stråmann» med den snobbete sjangeren «kunnskapsløs harselas med krimlitteratur». Du burde ha visst bedre enn å lese dette, men gjort er gjort.  Jeg kan ikke be deg om å ikke bli sur. Men være så snill: Ikke bit på! Lukk laptopen, ikke plukk opp pennen, ikke gidd å svare. Du veit jo at det ikke er bryet verdt.

For det første, så har du forstått at kronikker bør henvende seg til et «du» for å slippe til på trykk, og aller helst begynne med «kjære…» eller «til deg som.» Til statsministeren, til et framtidig, hypotetisk barn, til en tenkt person som gjør noe du ikke liker. Eller til ei prinsesse. Samme det, så lenge man kan finne en klikkbar og personlig overskrift på sitt personlige nag. Men du har ikke tenkt å synke så dypt selv, har du vel?

Dessuten veit du jo at det er bortkasta tid å forsøke å utvide samtalen om kriminallitteraturen, for det har du prøvd før.

Jeg veit at du har lyst til å forsøke nok en gang, for eksempel ved å ironisere igjen med samme mynt. Og joda, det er muligheter her. Du kunne for eksempel ha starta med å skrive om andre sjangere, like kunnskapsløst og fordomsfullt som Nordbø beskriver krim. Fantasy er liksom bare masse sutrende alver, håndtegna verdenskart og teit magi, ikke sant? All sci-fi handler om romskip og laserpistoler, og er helt uten relevans for voksne lesere. Norsk samtidslitteratur er bare fortellinger om unge middelklassefolk som forsøker å bli forfatter og få pult, eller middelaldrende middelklasseforfattere som forsøker å skrive flere bøker og blir skilt. Eller hva med satire-sjangeren, består ikke den bare av bedrevitere kulturelitister som sanker kred-poeng gjennom å skrive hånlig om noe de har skjønt at det er harry å like?

Kjenner jeg deg rett, har du også lyst til å forsøke å utvide diskusjonen. Det utgis mye likegyldig krim i dette landet, kunne du si, og det burde vi diskutere. Men det blir ingen ordentlig debatt om man avskriver hele sjangeren basert på sine fordommer. Her kan du nevne noen av dine personlige favoritter, som bøker av Raymond Chandler, Ian Pears, Agnes Ravatn, Graham Green og Vidar Sundstøl, og retorisk spørre hva Nordbø vil kalle dem. Vil han plukke dem ut av krimhyllene på bibliotekene fordi de ikke stemmer med hans klisjèforestilling om krim? Og så må vi ikke glemme selveste jerstin Ekman,  selv om et samla litterat ser ut til å gå inn for å fortrenge at det hyperintellektuelle Svenska Akademien-medlemmets forfatterskap ble bygget på klokkerein (og vidunderlig) kriminallitteratur.

Skulle du skrevet kronikk, har du nå kommet til det punktet hvor du må passe deg for å avsløre hvor bitter du er. Ikke skriv om rullegardina som går ned hos dine sjangerfrie kollegaer i Forfatterforeningen, når det kommer fram at det står «krim» utapå romanene dine. La være å sutre over krimanmelderne, for det er ikke deres feil at de tvinges til å skrive om krim som om det er noe annet enn litteratur. Og ikke gidd å forklare hvordan den litterære samtalen om krim er ødelagt av forutinntatte holdninger, eller hvorfor det er ødeleggende. Det har du forsøkt før, og du veit at du bare blir sur og sliten av det.

Da kan du heller gå løs på snobberiet som gjennomsyrer Nordbøs kronikk. Si at ja, mye krim har som det å underholde som sitt hovedformål- og hva pokker er galt med det? Er det så himla mindreverdig å skrive spennende eventyr for voksne, og er du helt sikker på at verden blir bedre om folk ikke tillater seg å lese noe de synes er gøy?

Avslutningsvis ville det ha vært fristende å beskylde Nordbø og hans likesinnede for å være medskyldig i at det gis ut mye formelprega krim i Norge. For hva i helsike er vitsen med å forsøke å utvide sjangeren, når det du skriver uansett møtes med et «jeg leser ikke krim, for all krim er dårlig» av folk som er i målgruppa for litt undertekst og finslipt metaforikk?

Noe sånt kunne du ha skrevet, Ingebjørg. Men ikke gidd. Du bor i et land hvor litteraturavisene mer eller mindre boikotter sjangeren. Der krimanmeldelser utformes som forbrukerjournalistikk, og er mer opptatt av drapsmetode og ytre spenningskurve, enn av språk. Hvor det er mer fruktbart å peke på en hel sjanger og slenge dårlige vitser, enn å forsøke å diskutere den alvorlig.

Når vi er inne på det, burde du slutte å skrive krimlitteratur også. I det minste vurdere å emigrere til et av landene du er oversatt i, og har erfart at man evner å både lese og snakke om krim som faktisk litteratur.

Alvorlig talt, Ingebjørg: Drit i den kronikken. Om du skriver den allikevel, (og kjenner jeg deg rett, så er du dum nok til det,) så skriv den i det minste ikke som et personlig brev. I så fall kan du risikere at den kommer på trykk, og hele Norge kan få lese at du er like sur og gretten som Nordbø. Det ville ha vært flaut, det.