Pål Gerhard Olsen etterlyser krimforfattere som tør og vil diskutere kriminallitteraturen. Jeg er enig, og samtidig må jeg spørre: Hvem skal vi gjøre det for? Den som leser krimanmeldelser og intervjuer med krimforfattere får tydelig inntrykk av at ingen ønsker å blande litteratur inn krimen –i hvert fall ikke dem som lever av å snakke om eller selge bøker!

Når forfattere blir intervjuet, snakker man om språket og litterære virkemidler. Intervjuer med krimforfattere dreier seg ofte om bodycount og gøyale drapsmetoder. Anmeldelser av krim består gjerne av et handlingsreferat og en vurdering av spenningsnivået. Språket vurderes etter om det er «effektivt» , og platt og dårlig språk er ikke til hinder for høye terningkast. Den offentlige samtalen om krim er som lokalavisa som anmelder bygderevyen: Den har trekk fra seriøst anmelderi, men alle skjønner at dette ikke er på ordentlig.

Så hva skal en krimforfatter gjøre, om hun er mer interessert i litteraturen enn i krimen? Det smarteste er kanskje å fornekte sin egen sjanger, slik Agnes Ravatn gjorde det.

Angnes Ravatn slo for alvor gjennom da «Fugletribunalet» vant P2-lytternes romanpris. Det var svært velfortjent, og allikevel litt pussig. Fugletribunalet seilte ut i litteratur-Norge under falskt flagg, og det er først nå som den har blitt utgitt i England at den har blitt avslørt som det den er: En krim.

Ravatns engelske forlag har markedsført «Fulgetribunalet» som en thriller, med stor suksess. Boka har fått glimrende anmeldelser fra krimmagasiner, omtales som en «Nordic noir» og er nominert til The Petrona Award i kategorien «Best Scandinavian Crime Novel».

I Norge, derimot, står det «roman» på omslaget. Forhåndspromoteringen unngikk å beskrive boka som det en er: En sitrende velskrevet psykologisk thriller, bare et knull unna underkategorien «erotisk». Dette var nok et klokt valg fra forlagets side. Riktignok er boka så god at den ville ha gjort stor suksess som krim. Men den kunne umulig ha vunnet P2-lytternes romanpris med den etiketten på omslaget, for prisen deles ikke ut til sjangerlitteratur. Ravatn kunne ha blitt «vår nye krimdronning», men kan vi se for oss Morgenbladet sette en krimdronning på sin liste over de viktigste, unge forfatterne?

Om man ønsker å bli tatt på alvor som forfatter, er det et dårlig valg å skrive krim. Jeg arbeider selv med min andre krimroman, og når jeg baler med underteksten og kjemper med språket hender det at jeg lurer på hvorfor jeg gidder. I forlaget mitt har folk sagt at vi kanskje burde fjerne krimmerkelappen fra min neste bok, på tross av at skjelettet er klassisk krim. Men så sterk er myten om hva krim er for noe, at den snart ikke rommer annet enn seriemorder-thrillere.

Jeg tror de fleste norske krimforfattere bryr seg like mye om litteraturdelen som om krimen. Og jeg er enig i at vi burde snakke mer om det! Ansvaret kan vi imidlertid ikke ta aleine. Den store litterære diskusjonen i Norge drives ikke av forfatterne. (Heller ikke utenfor krimfeltet, etterlysninger av forfatteres engasjement og diskusjon har vært en gjenganger i på kultursidene de siste åra.) Den domineres av anmeldere, journalister, litteraturvitere og –synsere. At Norges to viktigste kulturaviser, Klassekampen og Morgenbladet, nekter å anmelde krim legger føringer for samtalen. Når de andre avisenes anmeldere skriver at språklige blemmer er betydningsløse, ligger det en nedvurdering innbakt i velviljen.

Litteraturfolket er delt. Noen elsker krim som sjanger, andre hater den. Men begge sider ser ut til å dele samme holdning: Krim er ikke ordentlig litteratur. Dette premisset brukes både til å forsvare og til å fordømme sjangeren, men gjør det umulig å ta den på alvor i litteratursamtalen. Fordommer kan virke selvoppfyllende, og man får det man ber om.

Be om noe annet, så skal denne krimforfatteren love å ikke feige ut. Be meg forsvare mine litterære valg, kritiser språket mitt og diskuter metanivået i romanen! Spør meg, som forfatter av historisk krim, hva jeg mener om Solstads angrep på historisk diktning, diskuter «virkelighetslitteraturen» med meg. Utfordre meg, som feminist og kriminalforfatter, med mannssynet i Milenniumstriologien og snakk meg om kjønnsrollene i romanen min. Kritiser, diskuter og analyser, så skal jeg love å skjerpe meg og bli med.

Ta krimen på alvor! Så skal nok vi krimforfattere ta diskusjonen.

—

Illustrasjonsfoto er laget med portrettfoto av Agnes Ravatn fra Wikipedia. Av Birksrp – Eige arbeid, CC BY-SA 3.0 

Innlegget stod på trykk i Aftenposten 06. 05. 2017