I Game of Thrones veit man aldri hvem som mister hodet neste gang. Men man kan være temmelig sikker på at det hodet vil være uten hatt, lue eller hjelm. For i den imponerende produksjonen, hvor alt fra drager til drap skildres med detaljert realisme og det tar 7 sesonger før noen så mye som feilplasserer en kaffekopp, er det en skrikende mangel. Folk bruker ikke hodeplagg!

Er det noe å hisse seg opp over da? Jeg er riktignok over gjennomsnittet opptatt av hatter i det virkelige liv, men i en uvirkelig tv-serie? Her har vi en verden hvor man kan ta med seg tre forsteina avokadoer inn i bålet og komme ut med drageunger, og så henger jeg meg opp i at folk ikke bruker lue?

Ja, jeg gjør det, på tross av drager, magi og alle andre fabelaktige elementer. Eller, nettopp derfor gir jeg meg ikke. Troverdige hodeplagg er faktisk spesielt viktig i en fantasyserie. Man skal ha på lue når man står evigvarende nattevakt ute i kulda, og ikke bare for å unngå ørebetennelse. Man skal ha på lue for å unngå å uthule hele fiksjonsuniverset.

 

Den viktige fiksjonskontrakten

Begrepet «fiksjonskontrakt» beskriver en uuttalt overenskomst mellom verk og publikum. TV-serien etablerer og kommuniserer rammene for fortellingen, og publikum skal til gjengjeld godta det som fortelles innenfor disse premissene.

Poeten Samuel Coleridges begrep «suspension of disbelief», («å undertrykke sin vantro»), beskriver en spesifikk kontrakt mellom seer og verk. Begrepet brukes nå om all fiksjon, men Coleridge selv tenkte særlig på fantastiske og surrealistiske fortellinger. Han foreslo også hvordan man skulle få til dette. Om forfatteren klarer å gi verket en «likhet med sannhet» og vekke «medmenneskelig interesse», vil mottakeren frivillig undertrykke sine kunnskaper om hva som er mulig og ikke. Publikum bytter gladelig vekk logikk og fornuft, om vi får fantastiske, rørende og medrivende opplevelser tilbake.

Men det er grenser for hvor hardt det er mulig å uttrykke sin vantro. Eventyr er som ikke er for barn, må fortelles voksent. Et fantastisk univers må henge sammen, også når det granskes av kritiske folk med kunnskap om vår egen verden. Fantasiuniverset må fungere etter en indre logikk, og det må virke eldre enn og større enn det forfatteren har diktet sammen. For å få til dette, drar man veksler på vår verden. Man låner fra vår virkelighet for å skape, for å si det med Coleridge, noe sannhetslignende.

Slik er Game of Thrones også konstruert. G.R.R. Martin har forsynt seg av vår verdenshistorie når han har skapt sin verden og beretning. Og i tv-serien har scenografer og kostymedesignere gått grundig til verks. Bord, stoler, kopper, tekstiler, lærarbeid og alt annet er utført imponerende detaljert, åpenbart håndlaget og bygget på historiske klesdrakter. Også datagrafikken er overbevisende. Det er mulig dragene bryter tyngdekrafta når de flyr, men de er laget så kjøttlige, baktunge og organiske at de er fullstendig troverdige.

Alt dette er gjort for å hjelpe seeren med å undertrykke vantroen. Det er et bærende element i fiksjonskontrakten: Jeg lover å tro på drager, ildguder, nisser som bor i trær og frystørka zombier. Game of thrones lover til gjengjeld at jeg skal slippe å føle meg dum av å tro på slikt. Og stort sett har serien holdt det den lover.

 

Konsekvenser av manglende luebruk

Men så svikter den altså på luebruken. Serien har etablert et univers som for det meste har naturlover som våre. At det finnes drager og magi, og at vintrene er himla lange, betyr ikke at steiner kan fly og at hvem som helst kan trylle. Og det betyr absolutt ikke at menneskene er konstruert med tykkere hodeskaller eller immunitet mot varmetap.

Fiksjonsuniverset må følge sine egne lover. Nettopp fordi seriens bilder overbeviser oss om at det at det er innmari kaldt, blir det et fiksjonsbrudd når Night Watch begir seg barhoda over på den andre sida av muren. Dragenes er mindre tilstede i en fysisk verden, når Daenerys flyr på dem uten å fryse på ørene. Og troen min på at det finnes farlige udøde svekkes hver gang en offiser rir i strid uten hjelm.

At Game of Thrones velger å sløyfe hodeplagg jevnt over, viser serieskapere som ikke tar sin egen verden helt på alvor. At de innerst inne tenker at, pytt sann, det er jo bare fantasy, det er ikke så nøye. Man ville ikke latt soldatene i «Band of Brothers» gå i krigen uten hjelm. Men Brienne of Tarth slåss mot de udøde i full platerustning, minus hodebeskyttelse. Serieskaperne har besluttet at stjernenes fjes er viktigere enn universets indre logikk, og med det bryter de både avtalen vår og fortryllelsen.

Coleridge framheva nødvendigheten av det menneskelige aspektet i fantastisk fiksjon. Også i Game of Thrones har det vært det jordnære, menneskelig troverdige som har drevet serien og fanget seerne. Mellom alle dragene, slagene og isdemonene, har det vært folka vi har engasjert oss i. Folk som har elska og hata, lidd og ledd, festa og sørga. Folk som har vært blødende, utslitte, sultne og syke. Og som burde ha frosset på ørene.

Nå, i siste sesong har Game of Thrones begynt å behandle karakterene som spillebrikker og verdenen som et brett. Serien har blitt mer opptatt av plottet enn av folka, og er dermed i ferd med å tryne fullstendig. Den er langt fra det den var i begynnelsen, og det har vært en gradvis utvikling dit. Men kimen lå der fra starten av. Vi kunne se den i den utstilt på hvert latterlig bare hode som stakk opp av Night Watch-soldatenes enorme, snødekte pelskapper.

Derfor er jeg så opptatt av manglende luebruk i Game of Thrones. Det er bare folk som ikke tar fantasy på alvor, som kan la dette kontraktsbruddet passere. At folk ikke bruker hodeplagg berøver oss seere for mer enn bare de fabelaktige hattene vi kunne ha fått se. Det tar fra oss litt av vår velvillige vantro, og det er nesten like alvorlig som å ta livsløgnen fra et menneske.

Og dessuten ser de kostymene teite ut uten hodeplagg.

Vil du lese mer om fiksjonskontrakter og hvordan jeg undertrykker min vantro, kan du lese «Slag med lånte hjerter.»

Foto: Nadine Dorele