Nyeste poster

Den norske turen er en balansegang

Foto: Nina Aldin Thune CC BY-SA 3.0

Å gå er en vanskelig balanseøvelse. Å være menneske er å dras mellom kultur og natur. Kan vi tilrettelegge for begge deler, slik at flest mulig kan delta på Den Norske Turen?

Den som ser et lite barn lære seg å gå, ser man hvor vanskelig det egentlig er. Bittesmå mennesker kaster seg ut i et langvarig fall framover, vaklende skritt utsetter møtet med gulvet. Et til, et til, i stadig motstand mot tyngdekraften. Å gå er naturlig bare fordi mennesket er et naturstridig vesen.

 

Den norske turen

Å gå er altså naturlig for menneskene. Alle folkeslag går. Men det er mange måter å gå på. Og å gå på tur, slik nordmenn gjør det, tror jeg er unikt for oss. Det er en del av vår kultur. Å gå er naturlig, å gå på tur er kultur. Og veldig norsk.

I Utlandet går man ikke tur. Men man kan spasere. Alle som har forsøkt å forklare forskjellene til en utlending, vet hvor vanskelig det er. Å gå på tur er jo ikke noe vi tenker over til vanlig, det er noe vi gjør. Det sitter i kroppen, ikke i hodet. Men det handler om mål og mening eller turen i seg selv, om nistepakke eller restaurant, om park eller utmark. Vi kan kanskje ikke beskrive den, men vi kjenner igjen en tur når vi gå den. Vi er enige om saken. Når det kommer til tur, går nordmenn i takt. Bortsett fra i bergenserne.

 

Den Bergenske turen

Foto:  Alasdair McLellan (Own work) [Public domain], via Wikimedia Commons

Foto: Alasdair McLellan (Own work) [Public domain], via Wikimedia Commons

Det finnes mange fjell. Hele Norge er tjoka fullt. I Bergen, hvor jeg bor, er vi omringet. Og folkesjela driver oss opp i dem, bare for moro skyld. Fordi de er der. Det finnes mange fjell å gå tur i. Men ingen andre fjell er som Fløyen.

Fløyen er kanskje ikke det vakreste fjellet, og i hvert fall ikke det villeste. Bergenserne har i sin typiske virketrang gått løs på selve fjellet for å forbedre det: Man har skåret inn stier og stablet opp steintrapper, pyntet det med tretroll og kledt det med skog. (En beplantning som i dag ville blitt regnet som miljøkriminalitet.) Til og med trukket opp en egen bane, noe som fjerner det å fra turbegrepet. Fløyen er nesten mer en park enn et fjell.

 

Den inkluderende turen

Fløyen er det eneste fjellet hvor man kan både gå tur og spasere. Her møtes turister i høye hæler og pustemaske og studenter i gummistøvler og bakrus. Her løper spandexfantomer forbi barnefamilier på vei ut over vidden. På den digre lekeplassen henger nye og gamle landsmenn og verdensborgere.

Fløyen er det mest tilgjengelige fjellet jeg vet om. Lett å komme opp på, og videre fra. Man kan gå med barnevogn helt ut i lyngen på høyfjellet, eller rusle ned for å spise middag på kafé i byen.

Nettopp dette er poenget med Fløyen: Tilgjengeligheten. Fløyen er et kultivert fjell, og tilbyr ikke den ville, uberørte naturen vi nordmenn higer etter. De fleste turmål er kulere, villere og vakrere. Men også mer utilgjengelige.

Det er bare nordmenn som går tur slik vi nordmenn gjør. Men alle nordmenn gjør det ikke. Det er et langt spenn mellom nikkersadel og sofaslitere, også målt i levealder. Folkehelsa er ujevnt fordelt. I det perspektivet får Fløyen en inkluderende og utjevnende funksjon. Fløyen er et folkefjell.

 

Kulturen mot naturen?

Det er naturlig for mennesket å gå. Det er også naturlig for oss å gå utover vår natur. Vi bygger hytter og høyspentmaster, vi kjører hundesleder og bil. Og det er ikke alle mennesker som går. Noen har ikke lært det ennå, noen har mistet evnen. Noen trenger tilrettelegging og støtte. Hvor går grensen for naturinngrep for å tilrettelegge for alles behov?

I tråd med vår natur higer vi etter stadig tøffere naturopplevelser. Vi vil løpe gjørmeløp gjennom vernede områder. Vi vil kjøre snøscooter. Vi har blitt så glade i toppturer at vi sliter ned når vi går opp i flokk.

Kan vi beskytte naturen for menneskenes slitasje, og samtidig tilrettelegge for naturopplevelser for flest mulig? Prosjektet «Vidda Vinn» er et interessant forsøk. Ved å legge opp nye stier, (delvis universelt utformet,) ønsker man å lede turister inn i naturen. Men ikke den ville naturen: Her er det planlagte løyper med «interaktive reiser» og «diverse kulturformidling». Og turistene skal både ledes «langs kassaapparatene», og langs stier som minsker slitasjen på naturen. På tross av grunneieres protester kan «Vidda Vinn» kanskje bli en «vinn-vinn» for både mennesker og natur.

Alle turmål kan ikke bli som Fløyen. Det uberørte har en verdi i seg selv. Og det er dilemmaet for naturelskere: For å kunne komme ut i naturen, endrer vi den. Det blir spor etter føttene våre, og spor blir til sti. Selv den minste røde T er et inngrep, en kultivering av det naturlige. Å forvalte og tilrettelegge naturen er en krevende balanseøvelse.

Å gå innebærer at man må balansere på et bein. Da kan man kan falle. Men man kan også få seg en skikkelig fin tur.

LIKDEL

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: