-Ha det , sa han og gikk. Jeg så etter ham, klar til å vinke oppmuntrende. Men han snudde seg ikke en eneste gang, trillet bare spidermankofferten pent ved siden av seg ned gangen og forsvant. Jeg satt i bilen til han var trygt om bord, og flyet helt sikkert var lettet. Så ventet jeg litt til for sikkerhets skyld, før jeg startet bilen, skrudde av Kaptein Sabeltann-musikken og kjørte hjem.

Da han ble født, flyttet han fra innsida til utsida av kroppen min. Men jeg bar ham like tett; i bæreselen, i armene, ved puppene. Jeg var blitt vrengt og mitt myke, såre indre omsluttet ungen. Jeg lå med det vesle kreket mitt i senga om natta, kroppen min som en massiv mur ved siden av hans. Han boret seg gradvis nærmere, hele natta søkte han med ansiktet etter meg.

Og nå dro han. Fem år gammel hadde han bedt om å få ta flyet aleine. Vi sendte ham på helgetur til onkel og tante, nokså sikre på at det ville gå greit for ham. Helt uforberedte på at vi selv skulle stå igjen og sippe.

Han gikk fra meg uten å snu seg. Han gikk til flyet, men jeg så ham også gå til skolen, gå på fest, gå inn i bilen og kjøre til studiestedet.

Han går fra meg, slik barn skal. Og jeg skal stå igjen og vente.

 Hjelp en forfatterdebutant: Del teksten om du liker den!