Nyeste poster

Med tøysestemme og inderlig ærlighet

Fotos i montasje: Eirik Helland Urke (Sagen) og Kjetil Ree -(Knausgård). Rettigheter: CC BY-SA 2.0

Hva er likheten mellom Steinar Sagen og Karl Ove Knausgård? De er begge rammet av syndromet «uavklart fiksjonaliseringsgrad.» Les denne bloggposten før det også rammer DEG.

Vigdis Hjort håper på samlivsbrudd for Karl Ove Knausgård. Hun tror ikke på slutten av «Min kamp,» hun liker ikke forsoningen og den mulige lykken for Karl Ove og Linda.* Når hun ønsker seg en «nådeløst og reflektert roman om skilsmisse», innebærer det skilsmisse også for Knausgård IRL.

Selv skulle jeg ønske Karl Ove og Linda kunne finne et sort hull i klesskapet sitt og ramle gjennom det og inn i en intergalaktisk stjernekrig mellom ninjaer og rompirater. Men den selvbiografiske romanen har sine begrensninger.

«Autentiske historier» er tidens melodi, diktning og ljug er ut. Og det er ikke bare enkelt å forholde seg til en offentlig samtale fylt av halvsannheter og delvis fiksjonaliserte debattanter. «Uavklart fiksjonaliseringsgrad» rammer stadig flere kulturtryner og andre offentlige personer. Men om det er dem eller vi andre som lider av det, varierer.

 

Eksempel 1: Steinar Sagen

Steinar Sagen og resten av Radioresepsjonen kalte ei navngitt dame for «knulledukke» og evaluerte kroppen hennes på radio. Det var dumt i seg selv, men det som irriterte meg mest var måten de taklet kritikken på.

En komiker som får kritikk for opptredenen, har i anstendighetens navn to muligheter: Å svare saklig, eller å holde kjeft og la opptredenen tale for seg selv. Sagen valgte den tredje utveien: Å fortsette å snakke med tøysestemmen. ««Jeg beklager nå, i ettertid, at jeg ikke valgte ordet «sexdukke» i stedet» svarte han, moroklumpen.

Mens Rolf Wesenlund opptrådte som Fleksnes, opptrer Steinar Sagen som Steinar Sagen. Eller, mistenker jeg, som «Steinar Sagen», en lett fordreid eller overdrevet versjon av ham selv. En mann av ironigenerasjonen som like godt kunne tatovert inn hermetegn på hver side av munnen.

Som regel er det bare gøy. Men når komikeren Steinar Sagen møter kritikk, blir det problematisk. Ved å tviholde på sitt delvis fiksjonaliserte jeg, flykter Sagen fra debatten. Posisjonert i evig ironisk distanse nekter han å snakke med stor-gutt stemmen. Mannen med kronisk tøysestemme feiger ut.

 

Eksempel 2: Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård er motsatsen til Steinar Sagen. (Om de noen sinne oppholder seg i samme rom, kan det tenkes at verden imploderer.) Knausgårds litterære sannhetsdyrking har ført til kritikk for utilstrekkelig fiksjonaliseringsgrad. Mykle la i det minste et flortynt slør av diktning mellom de beskrevne personer og romanen, Vigdis Hjorth dikter videre og ljuger i det selvopplevde. Men ikke Knausgård. Uten et snev av omskriving stiller han (og de andre han skriver om) uten retrettmulighetene og beskyttelsen et litterært alter ego gir.

Men da Ebba Witt-Brattström gjøv løs på Knausgård og hans roman, lette Knausgård etter en fluktmulighet.

Witt-Brattströms tekst var et pinlig makkverk, en sammensausing av litterær kritikk og personkritikk. (Det er åpenbart lett å gå seg vill i fiksjonsnivåene, også for en litteraturprofessor.) Man må gjerne kritisere henne for mistenkeliggjøringen av forfatteren Knausgård og spekulasjonene rundt hans valg av litterære motiver og virkemidler. Og ikke minst kan man kritisere henne (og mange fler) for den utstrakte bruken av begrepet «homososialt begjær» i tolkning av nærhet mellom menn. (Som om menn ikke kan føle uten å bli kåte av det.)

Men det er noe annet Knausgård virker mest opprørt over. «Hun skrev at jeg hadde en skjult homoseksuell relasjon til min beste venn bak min kones rygg» skriver han rasende, og avslutter med angst for at hans barn kan lese det som sies om ham i avisa.

Og med det feiger Knausgård ut fra sitt prosjekt. Her har vi gått i alle år og snakket om «romanfiguren» Karl Ove Knausgård, men nå vil han visst ikke mer. Han forsøker å unnvike kritikk mot romanfiguren Knausgårds handlinger ved å hevde at privatpersonen Knausgård blir såra.

 

Konklusjon /moral

Det er mange måter å konstruere et offentlig seg selv på. Både ærlighet og tulling kan brukes som et beskyttende skall eller en måte å eie debatten på.

Man kan også ytre seg på mange måter. Jeg blogger og dikter, andre skriver selvbiografisk litteratur eller snakker tull på radio. Det vi har til felles er at vi ytrer oss offentlig, og må ta konsekvensene av det.

Når man blir angrepet og misforstått, sårer og blir såra er det bare en ting å gjøre for et voksent menneske: Skyv fiksjonen til side og stå for det du ytret. Eller rydd opp i misforståelser og si unnskyld.

Fiksjonalisert, tullifisert eller dønn ærlig: En ytring skal du ikke rømme fra.

P.S. Det er ingen hemmelighet at jeg er tilhenger av diktning og ljuging i skjønnlitteraturen. (Uten at jeg avviser at den mer eller mindre selvbiografiske romantrenden også har gitt oss stor litteratur.)

*»Jeg-ets botsgang», Vinduet 1 2014

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: