«Kill your darlings» heter det jo. Det er det jeg holder på med nå.

Revidere, spekulere, massakrere, for å å parafrasere Gordon Vaktmester.

Og det gjør faktisk litt vondt. Jeg slakter fraser, beskrivelser og lange poetiske passasjer. Jeg er nådeløs og unsetimental, ingen av mine yndlinger kan føle seg trygg. (Hovepersonens far er bare en skygge av seg selv.) Manus skal strammes, om så blodet må flyte.

«Kill your darlings, kill your darlings, even when it breaks your egocentric little scribbler’s heart, kill your darlings.” har Steven King sagt.

Visst gjør det vondt når manuset strammes.

(Som et resultat av dette vil jeg nok ikke ha tid til å oppdatere bloggen like ofte som før.)