Der jeg kommer fra, kan man velge. Fra barndomshjemmet mitt kan man spasere ned til kysten eller inn i skauen for å bade. Vannet er som regel varmt uansett. Og mørkt.

Havet og skjærgården: Fantastisk om sommeren. Idyllisk. Vi kan tøffe utpå, slenge ut et snøre, gå i land på ei øy. Bade, duppe, flyte. På ryggen i sjøen tenker de fleste på sola over seg, skyene på himmelen. Ikke på det som er under en. Men jeg klarer ikke å la være.

I mitt hode er alt hav hundrevis av meter dypt, selv grunnene innaskjærs. Når jeg tøffer rundt i det vesle yoghurtbegeret vi kaller båt, kan jeg føle havet under meg. Det svartnende dypet. Tentaklene, nesten ikke synlige. Når jeg fisker, og tror jeg har napp, blir jeg først sprellende oppglødd. Og så, mens jeg haler inn, glir en ørliten angst opp langs snøret. Er det en sei jeg haler i? Eller er det et havmonster, et slimete uhyre som drar seg mot meg?

Det er enda verre i ferskvann. Dunklere. Når du svømmer i den glitrende overflata, kan du ikke se noe under deg, det kan være hva som helst der nede. Du kan flyte over liket av noen som gikk gjennom isen om vinteren, og du vet det ikke. Men når du slipper beina ned under deg, kan du kjenne de kaldere vannlagene der nede. Som om noe stryker seg mot beina dine. I mitt barndoms vann skjuler det seg kjempegjedder, døde elger, hoggormer og en hel borg som gled ut og forsvant i mudderbunnen. Du kan ikke se dem, men du vet det.

Nå bor jeg i Bergen, og vestlendinger forstår seg ikke på tjern og innsjøer. De liker ikke å bade der, for de synes det er mudrete og ufriskt. Allikevel blåser de av det. Et tjern, det er noe smått noe, tror de. En liten pytt. Ikke noe å bry seg om. Men havet! Havet er sjøsprøyt og eventyr, storm og skibbrudd, saltvann i blodet så lenge skuta kan gå. Havet er stort.